Kongelige Høyheter,

Autoritet,

Illustrerende rektor Borg,

Damer og herrer,

Kjære studenter,

Jeg vil takke for invitasjonen til meg fra Universitetet i Trondheim – et meget prestisjefylt universitet – og for velkomsten jeg fikk.

Før jeg ankom dette praktfulle stedet, hadde jeg muligheten til å sette pris på den innovative naturen til noen viktige forskningsprosjekter som ble utført her, spesielt innen fornybar energi og grønne teknologier.

Dette er spørsmålene i sentrum av dagens seminar, hvis tittel «Making the future green» representerer både et håp og i realiteten en uunngåelig utfordring.

Våre samfunn har faktisk blitt fullstendig klar over de dramatiske effektene forårsaket av klimaendringer som tvinger oss alle til radikalt å revurdere grunnlaget for våre økonomiske og produktive livssystemer.

I tillegg kommer den meningsløse aggresjonen fra den russiske føderasjonen mot Ukraina, som også gjorde oss fullt klar over den strategiske verdien av energiressurser.

Ikke bare på grunn av deres betydelige økonomiske innvirkning, spesielt i krisetider, men også fordi sikkerheten og fremtiden til våre lokalsamfunn også er avhengig av energisikkerhet og uavhengighet.

Forvaltning av energiressurser, så vel som matressurser, kan ikke være en upassende form for press og trussel mot andre folkeslags autonomi og uavhengighet.

Dette er varer som land som vårt, som har stor tro på multilateralisme, bare kan overlate til områder for internasjonalt samarbeid som har ambisjon om å forsvare fred, frihet og fremgang.

Dette er tross alt prinsippene som har inspirert våre bilaterale forbindelser, ikke bare på det mer spesifikt politiske feltet, men også på energiområdet.

I den nåværende konteksten konvergerer de ambisiøse målene om å beskytte jorden og dens ressurser – definert i de ulike foraene for bekjempelse av klimaendringer – med drivkraften som følger av den dramatiske akselerasjonen som er påført av konflikten som blodig Europa .

Å oppnå sikkerhet og uavhengighet betyr derfor ikke å stole utelukkende på tradisjonelle energikilder og svikte vår forpliktelse til å bekjempe klimaendringer.

Temposkiftet må handle om innovasjon – i dette tilfellet – og ikke bare om å endre forsyningsveier og leverandører.

Vi trenger et nytt paradigme, vi må ha ambisjonen om å være i den ledende gruppen som veileder endring, i stedet for den etterfølgende gruppen som er ansvarlig for å administrere en utmattende fortid.

Vi må fremskynde den grønne omstillingen.

Det er en ansvarshorisont overfor planeten, overfor nye generasjoner og overfor fremtidige.

Den norske og italienske grunnloven inneholder to overlappende bestemmelser – henholdsvis artikkel 112 og 9 – som uttrykker disse prinsippene med fremsynt klarhet.

Norge og Italia deler den spesielle situasjonen til land som ligger innenfor regioner – Arktis og Middelhavet – spesielt utsatt for konsekvensene av stigende temperaturer.

Vi ser da fremsynet til norske myndigheters satsing på å fremme utvikling av vindenergi, bruk av hydrogen som rent drivstoff og underjordisk lagring av karbondioksid.

En handling å se med interesse og takknemlighet, spesielt ettersom den kommer fra et land rikt på tradisjonelle energiressurser.

På veien til avkarbonisering, mellom våre land og deres respektive territorier, er det betydelige og positive synergier hvis potensial ennå ikke er fullt utnyttet.

Vindenergi i Nordsjøen og solceller i Middelhavsbassenget kan i en ikke altfor fjern fremtid bli kilder til ren energi på det europeiske kontinentet og dermed gi næring til en ny revolusjon i produksjonsprosesser og livsmodeller, slik det skjedde med kull fra Ruhr, på begynnelsen av 1800- og 1900-tallet.

Takket være et stadig mer sammenkoblet elektrisitetsnett, vil komplementaritetene mellom vindenergi og solenergi – hvis produksjon åpenbart avhenger av daglige værforhold – vil kunne bidra til forsyningssikkerhet og redusere risikoen knyttet til de variable naturfornybare kildene.

Norge og Italia kan med rette ha ambisjonen om å bli knutepunktene i et nettverk som, fra vindplattformene i Nordsjøen, kobles til solkraftverkene på Sicilia og, lenger unna, i Sahara-ørkenen, som i årene som kommer. kobles til Europa takket være Elmed-prosjektet, den elektriske kabelen som skal koble Tunisia til Italia.

Samarbeid mellom Europa og Afrika er virkelig avgjørende for å lykkes med avkarboniseringsstrategier, inkludert utsiktene til grønn hydrogenproduksjon.

Pågående samarbeid mellom norske og italienske bedrifter kan spille en viktig rolle for å fremme energiomstillingen, det samme kan samarbeid på tekniske og vitenskapelige felt.

Et eksempel er veksten, både i Norge og Italia, av havvindsektoren, som – som vi vet – gir betydelige muligheter.

Til og med bruken av ny teknologi på «grønn skipsfart» – grønn sjøtransport -, diskutert i en av sesjonene på dagens seminar, gir like mange muligheter for utveksling mellom våre land, spesielt innen skipsbyggingssektoren og utviklingen av en cruiseindustri . stadig mer oppmerksomme på miljøet.

Samarbeidet som allerede er på plass mellom universitetene og forskningssentrene i landene våre vil sannsynligvis bli intensivert – og det er et stort håp som jeg uttrykker – for dermed å oppmuntre til betydelig fremgang i eksperimentering av nye grønne teknologier og øko-bærekraftig.

Den økende tilstedeværelsen av italienske forskere og universitetsprofessorer, aktive ved universiteter og forskningssentre her i Norge, vil absolutt bidra til utviklingen av disse bærekraftsprosessene.

De mange eksisterende samarbeidene mellom Norge og Italia lar oss se med tillit til fremtiden for vårt samarbeid også på dette avgjørende området av den grønne omstillingen.

Gjennom stadig sterkere partnerskap vil vi være i stand til å lykkes med å svare på utfordringene fra klimaendringene og garantere en fremtid med velstand og fremgang for yngre generasjoner.

Takk for din oppmerksomhet!