Norge, et av landene i verden med flest oppdrettsanlegg. På miljønivå bestemmer disse gårdene produksjon og forbruk enorme mengder fosfor, som i betydelig grad bidrar til eutrofiering av nærliggende vann. Men hovedproblemet er hva som venter det skandinaviske landet: total avhengighet av mineralproduserende land som Marokko og andre afrikanske land og fremfor alt en dramatisk konfrontasjon med uttømmingen av lagrene, som nærmer seg, og ifølge estimater kan den komme om 30 til 100 år.
På grunn av det den første systematiske studien om emnet, utført av forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og de fra NIBIO (Norsk Bioøkonomisk Forskningsinstitutt), publisert i Journal of Industrial Economy, vil kunne ha en betydning som går utover lokale problemstillinger. Fosfor er grunnleggende i akvakultur og landbruk, og utvider utsiktene for hele forsyningskjeder, og forbruket øker overalt, og når bekymringsfulle tall. Akvakultur bidrar betydelig til dette. I Norge brukes mer enn en tredjedel av importerte mineraler i fiskeoppdrett. Prognoser indikerer at innen 2050 forventes sektoren å vokse fem ganger dagens situasjon og mengden fosfor forventes å øke gradvis.
Men fosfor er begrenset og ingen, eller nesten ingen, tar seg av gjenoppretting og eventuell gjenbruk fordi systemet i dag er svært kostbart og ikke støttes av tilstrekkelig teknologi. Det er også av denne grunn at institusjoner som Den europeiske union har inkludert det i listen over råvarer som skal overvåkes, og inviterer medlemslandene til å definere hvor mye de har og hvor mye de forbruker, for å ha oversikt over hele situasjonen.
Når det gjelder den spesifikke virkeligheten, I følge forfatterne samles det bare en liten del som kommer fra fiskeekskrement av alle utslippene, men ikke det som kommer fra andre avlsfaser. Resultat: Med bare det som dumpes i havet, når Norge 9000 tonn fosfor som slippes ut hvert år og er fritt for å forurense og fremme vekst av alger. Noe som for eksempel ikke skjer i frittgående gårder, hvor vi allerede prøver å resirkulere fosforet som finnes i såkalt «andregenerasjons» animalsk avfall. Fortsatt i 2050 vil fiskerisektorens påvirkning på fosfor, som fortsetter i dette tempoet uten vedtak av drastiske tiltak, være fire ganger større enn mengden som forbrukes i landbruket både når det gjelder mengder mineraler brukt til menneskemat enn i form av fosforavfall. fiskeekskrement i havet.Og kanskje vil mineralet da koste like mye som sjeldne jordarter i dag.
Løsningen er åpenbart veldig kompleks, og innebærer store investeringer, først og fremst i forskning, fordi det i dag ikke finnes effektive innsamlings-, rense- og gjenvinningskjeder. Men – kommenter forfatterne av forskningen – hvis disse verdikjedene ble utviklet selv i løpet av noen få år, vil salg av produkter som inneholder andre generasjons fosfor kunne gi opphav til et nytt selskap som er i stand til å gi arbeid til mange mennesker. På den annen side, gitt den raske uttømmingen av reserver, hvis det skandinaviske landet – vanligvis i forkant av denne typen prosesser, og utstyrt med alle de økonomiske ressursene som er nødvendige for å studere og implementere dem – ikke hvis ikke har ansvaret, noen andre vil ta seg av det, fordi saken haster og ikke lenger kan utsettes.
Og til slutt, slutt å dumpe tusenvis av tonn fosfor i havet dette vil bidra til å forbedre økosystemene og begrense global oppvarming. Det er derfor noen begynner å tenke på problemet, om det stemmer at Miljøtilsynet og Miljødataavdelingen har gitt en offisiell anbefaling til Klima- og miljødepartementet om å utvikle en systemplan med konkrete mål. Vi vil se om oppfordringen blir akseptert og omsatt til konkrete handlinger.
