En ny praksis sprer seg i norsk geiteoppdrettssektor: bruk av virtuelle gjerder. Geiter er veldig intelligente dyr og ny teknologi utnytter denne egenskapen.

Det er nå flere enn Det er 2400 norske geitebønder som har tatt i bruk virtuelle gjerder for å oppdra dyrene sine. Denne nye typen virtuell jordbruk er en del av et skifte mot «smart farming» der bønder kan sette usynlige grenser som geiter må lære seg å bruke.

EN artikkel publisert i oktober 2021 på Journal of Rural Studies analyserer implementeringen av geitegjerdeteknologi i Norge, med fokus på viktigheten innovasjon for moderne geitehold, mellom nye fordeler og problemer å møte. Forskningen er utført av Jostein Vikac og Roger Andre Søraaab, som jobber ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Institutt for bygde- og regionstudier.

Gjennom casestudiet av digitale geofences demonstrerte forskerne at utvikling og implementering av nye «smarte» teknologier i moderne landbruk ikke bare letter dyreforvaltning, men også kan åpne nye muligheter. Geiter kan faktisk bidra til vedlikehold og stell av landskapet.

En teknologi for bevaring av land

Bruken av virtuelle gjerder, også kjent som virtuell gjeting, er et relativt nytt fenomen og har ennå ikke blitt mye studert. Virtuelt jordbruk er en del av et bredere skifte i moderne landbrukspraksis, mer kjent som «smart farming», et konsept knyttet til «presisjonslandbruk», «datadrevet landbruk» og «digitalt landbruk». Et vanlig kjennetegn er bruk av sensorer og overvåkingsteknologier å støtte landbrukspraksis og samtidig generere og systematisere de innsamlede dataene. Dette vil føre til store endringer i hva det vil si å være en (digital) oppdretter.

Virtuelle gjerder, fordi de reduserer behovet for tradisjonelle gjerder, som innebærer mye arbeid og utgifter både for installasjon og vedlikehold, spesielt i vanskelige territorier, og menneskelig kontroll (for eksempel ved tradisjonelt å ansette gjetere), tillater en større bruk av beitemark og fjell.

Spesielt i Norge, har den fragmenterte og kuperte naturen til jordbruksland gjort bruken av gjerder til en viktig, men arbeidskrevende praksis i tradisjonelt landbruk. Siden andre verdenskrig, utbredelsen av beitebruk har gradvis gått ned. Dette er delvis emblematisk for en trend mot strukturell konsentrasjon, med færre og større gårder, men det er også konsekvensen av en politisk økonomi der arbeidskraft er knapp og dyr. Som et resultat forblir beiter og åker ubrukt.

DE Virtuelle gjerder representerer en teknologi som har potensial til å snu denne trenden, også knytte digitalisering og ny teknologi til bruk og bevaring av kulturlandskap. To av bøndene som bruker dette systemet sier: «Dette (Nofence-systemet) gjør at vi kan utnytte ressursene våre fullt ut, på steder hvor det er dyrt og nesten umulig å bygge et tradisjonelt gjerde. Det er en revolusjon for landbruket«.

Sammenhengen mellom mennesker, dyr og teknologi

Geiter har blitt domestisert av mennesker i over 10 000 år og er vanlig i mange landbruksregioner i verden. Det er imidlertid ikke lett å tamme geiter: de er både smidige og intelligente, og de lærer raskt. Så det kan være ganske vanskelig å omslutte dem i et gjerde, siden de ofte skader det, eller hvis det ikke er høyt nok, hopper de ganske enkelt over gjerdet; det handler faktisk om ekspert på «skatteunndragere»..

Forskerne valgte å definere dette nye samspillet mellom natur, kultur og teknologi med begrepet «CyborGoat«. Analysen av dette konseptet omfatter undersøkelse av den teknologiske utviklingsprosessen og de politiske og organisatoriske aspektene ved utviklings- og implementeringsprosessen, hvor forskningen også tar for seg samhandlingen med myndigheter som muliggjorde digitalisering og forvaltning.geiter i norsk landbruk.

Hvordan det fungerer

Teknologien som er studert i denne forskningen er et spesifikt merke av virtuelle gjerder kalt «Ingen stenging» («no fence» på engelsk), laget av et lite norsk firma kalt Nofence AS.

Det virtuelle gjerdet, eller den digitale grensen, er satt av bønder og samhandler med en krage plassert rundt bukkens hals som bruker et 4G-nettverk og som inneholder et batteri og en Bluetooth-boks for å finne enheten ved GPS-feil på grunn av for eksempel batterifall i hjemmet deres.

Bonden setter en virtuell grense for bruken av systemet, og bestemmer hvor geitene kan og ikke kan bevege seg. Når en geit med halsbåndet våger seg ut av det angitte området, begynner en plage akustisk signal. Hvis geitene beveger seg lenger bort fra det angitte området, vil volumet øke, og etter den tredje og høyeste tonen vil geiten få et lite elektrisk støt. Dette vil oppmuntre dyret til å returnere raskt. Bønder vil motta disse signalene på smarttelefoner eller nettbrett og vil kunne se hvilke geiter som fikk mest lyder og støt, og kan deretter spore hvilke dyr som mottar uvanlig mange signaler.

Konklusjoner

Et sentralt funn er at nye geografiske barrierer er en endringsagent. Geitehold er i utvikling: fra en virksomhet som i norsk samtidskontekst nesten utelukkende var for meieriformål, til en produksjon som for mange er rettet mot landskapsvedlikehold. Teknologien gjør at geitene selv kan endres, da de velges ut fra deres egnethet til den virtuelle gjerdeteknologien. Teknologien har også bidratt til mobilisering av en ny type geitegjetere, mer landskapsorienterte.

Storskala geofence-testing pågår for tiden sauer og kyr. Men geiteoppdrettere mener disse dyrene er smartere og mindre redde enn sauer. Så det blir interessant å se hvordan andre dyr reagerer på denne teknologien.

Det gjenstår å se om den geografiske barrieren vil lykkes med å bringe norsk landbruk tilbake til anser eng og beite som viktig igjen, skaper nye veier og muligheter for geitehold. Ved å inkorporere teknologier som virtuelle gjerder, forbedrer teknologi naturen, men det er en medskapende prosess ved at naturen forbedrer teknologien.

Tilpasset fra Grenseobjekter uten grenser: CyborGoat digitalt gjerde på den norske landsbygda, Av Roger André Søraa Og Joestein Vik, Journal of Rural Studies bind 87, oktober 2021.