I løpet av vikingtiden, trolig mellom 800 og 900, døde en mann i bygda vi kaller i dag Vinjeørasør for fylket Trøndelag. Nå, 1100 år senere, har graven hans blitt oppdaget under utgravninger på en vikingtidsgård og kirkegård i det enorme Europavei E39.
Det er sannsynligvis en kriger, fordi mannen ble gravlagt med et fullt sett med våpen. Det særegne er imidlertid tilstedeværelsen av sverdet på venstre side av den avdøde, kanskje fordi mannen var venstrehendt. Men dette er bare gjetninger. Graven hans overlappet med graven til tre andre krigere, gravlagt i grøfta rundt en av de store gravhaugene på stedet. Det virker kanskje ikke som en stor ære å bli gravlagt i en grøft, men det var det nok.
Det er ennå ikke klart hvorfor gravene overlappet hverandre, men det antas at det var viktig å begrave forfedrene som følgeånder, for å kunne fortsette å leve fysisk og for å bli inkludert i forfedrenes fellesskap.
I samme grøft oppdaget arkeologer også en fjerde grav. Den omkomne var trolig en kvinne, kremert i tidlig vikingtid eller kort tid før.
Arkeologer gjettet personens kjønn fra gravgavene, som inkluderte en oval brosje, en saks og perler. Det som imidlertid gjør denne graven spesiell, er den store mengden bein, trolig minst et par kilo.
En studie utført for flere år siden viste at kremerte graver fra jernalderen i gjennomsnitt bare inneholder rundt 250 gram bein. I motsetning til dette brenner en kremert død menneskekropp opptil 2 pund bein.
Kvinnen i denne graven ville derfor blitt gravlagt i sin helhet, selv om arkeologer også var i stand til å identifisere fuglebein. Men hvorfor finnes det vanligvis så få bein i krematoriegraver?
«Vi vet veldig lite om det. Fra kilder vet vi at magiske egenskaper ble tilskrevet forfedres bein, som å gi styrke og kurere sykdommer. Så vi kan tenke oss at de kunne vært brukt aktivt i et slags ritual.«, forklare Raymond Sauvagearkeolog ved NTNU Universitetsmuseet.
Forundring i luften er til å ta og føle på når sverdet begynner å slippe grepet om bakken og arkeologen Astrid Kviseth forbereder seg på å løfte den. Å trekke et vikingsverd opp av bakken er ikke en vanlig ting, så noe spenning er å forvente. Du vil ikke være den som mister sverdet etter tusen år eller risikerer å knekke det.
Heldigvis er sverdet solid, og med stødig hånd løfter Astrid det opp i en polstret boks.
Mens alle arkeologene i felten bytter på å løfte sverdboksen for å forutsi vekten, er Sauvage ivrig etter å lære mer om hva som ligger under all den rusten.
«Det blir spennende å ta med sverdet til konserveringslaboratoriet og få det røntgenfotografert slik at vi kan se hva som ligger under korrosjonen. Kanskje det er ornamenter eller sveiser på bladet«, konkluderer arkeologen.
