CO-fangst og -lagring2: Myte eller virkelighet? Den norske regjeringen trekker i stor grad på nordiske tradisjoner for å foreslå verden sitt prosjekt som tar sikte på å begrave i havbunnen en stor del av karbondioksidet som europeisk industri vil produsere i årene som kommer. Navnet på overordnet plan er Drakkar, som de lange vikingskipene som seilte i disse svært kalde farvannene i århundrer. Transport- og lagringsprosjektet ble i stedet omdøpt Nordlys, Nordlys. Men bak navnene som fremkaller det store nord i vår fantasi skjuler det seg helt konkrete mål: Begynn neste år å lagre 1,5 millioner tonn CO per år i havbunnen 100 kilometer vest for norskekysten.2 fanget av europeiske skorsteiner. En helt skandinavisk ambisjon som også er basert på italiensk kunnskap: Renata Meneguologeologisjef i Northern Lights.
Vi møter henne i residensen til den norske ambassadøren i Italia Johan Vibe som ønsket å illustrere regjeringens prosjekt for italienske samtalepartnere: forskere fra National Institute of Geophysics and Volcanology til selskaper (Eni for eksempel).
Dr. Meneguolo, hva er egentlig nordlyset?
«Dette er et prosjekt for transport og geologisk lagring av karbondioksid fra tredjeparts industrielle anlegg. Dette er et kommersielt prosjekt: alle med et fangstanlegg kan henvende seg til oss. Vi vil bringe volumene av CO2.2 med skip til en terminal ved Bergen, og derfra skal karbondioksidet transporteres i flytende form i en gassrørledning til et undervannsanlegg for dypinjeksjon.»
Hvor lang er undervannsrørledningen? Og hvor dypt vil CO injiseres?2 under havbunnen?
«Gassrørledningen er rundt hundre kilometer lang og brønnen når en dybde på 2800 meter.»
Vil karbondioksid bli lagret i et utarmet fossilt brenselfelt?
«Nei. Vår tilnærming er annerledes. Vi vil pumpe CO2 i en saltvannsakvifer. Det er et volum av porøs stein hvis mellomrom er fylt med saltvann. I vårt tilfelle er saltholdigheten 73 gram per liter, mer enn det dobbelte av sjøvann.»
Og i henhold til dine spådommer hvor mye CO2 Vil du være i stand til å pumpe fra den hevet akviferen du fikk konsesjonen for fra den norske regjeringen?
«Den første fasen av Northern Lights har som mål å lagre halvannen million tonn CO2 per år i 25 år: totalt 37,5 millioner tonn. Med fase 2 ønsker vi å øke dette volumet til 5 til 7 millioner tonn per år i løpet av de neste 25 årene. »
Så hundrevis av millioner tonn presset under press under jorden: hvordan kan vi være sikre på at det ikke er noen geologisk risiko eller for marine økosystemer?
«Før vi startet driften målte vi de eksisterende forholdene, både geologiske og biologiske. Deretter vil vi overvåke de samme parametrene under lagring, for å se i sanntid om aktiviteten skaper noen negative effekter.»
Det er fare for lekkasjer og CO-lekkasjer2 lagret?
«Siden dette aldri har skjedd så langt i noen av de eksisterende lagringsfeltene i verden, studerte vi i detalj bergarten som dekker akviferen, som utgjør det første forsvaret, og vi beregnet påkjenningene den tåler. Vi har studert defekter, gjennom hvilke CO2 kan stige til overflaten. Uansett, i vår region ender forkastninger under jorden uten å nå overflaten. Vi laget injeksjonsbrønnene ved å utstyre dem med barrierer som hindrer karbondioksid i å stige oppover. En annen faktor som kan forhindre lekkasjer er at det under jorden, mellom injeksjonsnivået og havbunnen, er en andre pakke med ugjennomtrengelige lag. Men selv om alt dette ikke var nok, må vi huske på at CO2 i kontakt med vannet i den saltholdige akviferen forvandles den og selv om den skulle stige igjen, ville den stoppe i andre geologiske lag. Kort sagt, ideen om at en mulig lekkasje genererer en champagnekorkeffekt er helt feil: det er i virkeligheten en langsom prosess, og selv om det skjedde, ville det fortsatt føre til CO-lagring.2kanskje på andre nivåer.»
Men den norske havbunnen er spesielt egnet for denne CO-lagringsteknologien.2? Eller kan det replikeres i andre hav rundt om i verden?
– Saltholdige akviferer er ikke bare utbredt på norsk kontinentalsokkel, som imidlertid har fordelen av å ikke ha like stor seismisk aktivitet som i andre områder. Selv om det er bygget jordskjelvsikre lagringsanlegg i Japan. Det grunnleggende kjennetegnet ved vår konsesjon er at den saltholdige akviferen er egnet for lagring på grunn av de geologiske egenskapene den har.»
På hvilket stadium er arbeidet?
«Velkomstsenteret er komplett, mens resten av fastlandet er 70% komplett. Vi installerer for tiden de første tankene som kommer fra Spania. Vi vil være operative i 2024.»
Hvem blir kundene dine?
«Markedet vi henvender oss til er Nord-Europa, vendt mot Østersjøen eller Nordsjøen: Frankrike, Storbritannia, Danmark, Tyskland. Jeg er ikke involvert i kommersiell utvikling, men jeg synes det er logisk at det koster litt for dårlig for den italienske industrien som bidrar med CO2 med båt her.»
Når vi snakker om kostnader, sier kritikere av fangst og lagring at det er en for dyr prosess. Og av denne grunn, selv om vi har snakket om det i flere tiår, har denne praksisen aldri tatt av.
«Til nå var prisene faktisk høye. Men fordi hvert lagringssted var for en bestemt sender. Det var ingen standardisering og vi henvendte oss ikke til et bredt spekter av kunder. I dag prøver vi med Northern Lights å skape et marked nettopp for å redusere kostnader.»
Hvordan kom du til Norge, Dr Meneguolo?
«Dette skjedde for mer enn 15 år siden, etter å ha fullført en grad og en doktorgrad i geologi ved Universitetet i Padua. Equinor (den gang Statoil), den gang det største norske oljeselskapet som også i dag handlet med fornybar energi og lagring, ga meg muligheten å jobbe her.»
Er det installert?
«Det er vanvittige fordeler og ting som jeg fortsatt ikke kan fordøye. Arbeidsforholdene er for eksempel flotte. Men maten og været… når det snør i slutten av mai, er det veldig vanskelig….» .
