De arbeidsløse i Stavanger kommer ut med en fil i hendene og mange tanker i hodet, innkalt i dag av Arbeidskontoret til «Terminalen», et glassbygg på havna, i Byfjorden.
Fra denne plattformen dro passasjerer en gang til Danmark og England. I dag kunne de 822 som er innkalt av Arbeidsbyrået reise, men til andre regioner i Norge.
Det er Terminal Opportunity Day og en region kommer og fisker etter arbeidere. Gry Kristin Joerstad Vist fra Arbeidssentralen Oppland fylkeskommune ankom i morges. Det tilbyr 30 stillinger: ingeniører, elektrikere, snekkere. Men for å få en av disse kontraktene må arbeidsledige bosette seg i Oppland.
– Ja, det er vanskelig, men det er arbeid, det gir verdighet til mennesket, sier Truls Nordahl, regiondirektør i Nav, Arbeidssentralen som forvalter pensjoner og aktiv arbeidspolitikk. «De arbeidsledige må vise at de søker jobb eller at de har en opplæringsplan, ellers vil vi kutte i dagpengene deres.»
Velkommen til Rogaland, hjertet av norsk oljeproduksjon, for tre år siden fortsatt en av de rikeste regionene i landet, hvor halvparten av de 200 000 menneskene som var sysselsatt på plattformene utenfor Nordsjøen bodde.
Så, i 2014, begynte oljeprisen å falle, fra 115 dollar per fat til 52 dollar i dag. Og prekært arbeid dukket opp. 50 000 arbeidsplasser ble fordelt over tre år, arbeidsledigheten steg fra 2,6 til 4,7 %. Og når du mister en sikker jobb og finner deg selv over natten med en sjekk fra staten, for bare to år og et boliglån å betale, oppdager du denne følelsen av usikkerhet som italienske og greske prekære arbeidere kan godt, og spansk.
Krisen rammer denne regionen hardt. Men vi er i Norge, med et av de høyeste BNP per innbygger i verden (rundt 70 tusen dollar per år, sammenlignet med 35 tusen i Italia og 46 tusen i Tyskland) og fremfor alt et stabilt land, beriket takket være oppdagelsen av olje. i 1969 i Nordsjøen.
Siden 1990 har Olje- og gassfondet blitt opprettet, hvor svarte gullinntekter investeres. Det er i dag det rikeste suverene fondet i verden, med en kapital på 698 milliarder euro. Men å trekke på disse pengene har til nå vært tabu for nordmenn, med maksimalt 3 % av kapitalavkastningen som kan brukes (i fjor «bare» 23 milliarder euro). Dette gjør at Norge kan opprettholde luksusvelvære. Og aktiv politikk til fordel for arbeid, som mange lokale folkevalgte kunne hente inspirasjon fra.
Det offentlige systemet fungerer. Nav, arbeidsformidlingen, har 15 000 ansatte (i Italia er det 9 400), som har som mål å betale dagpenger, men fremfor alt å søke arbeid for de som ikke har flere.
Rogalands Nav-direktør Truls Nordahl viser et Norgeskart, med mange røde lys tent: «Dette er de ledige jobbene. De som er registrert hos oss kan selv konsultere denne siden eller kontakte oss.
Men hvorfor skal et selskap stole på deg i stedet for å lete etter arbeideren de trenger på egen hånd? «Vi er gratis og vi tilbyr en kvalitetstjeneste – svarer Nordahl – først støtter vi de arbeidsledige, vi prøver å forstå om de har riktig kompetanse. Noen ganger anbefaler vi våre medlemmer å gå tilbake til skolen. I oljebransjen ble det ofte ansatt folk mens de studerte, slik var etterspørselen. I dag står de uten vitnemål. Kommer de tilbake på skolen, låner staten dem penger å leve for, men det er de som må investere i fremtiden. Da tilbyr vi jobber, avhengig av hva markedet tilbyr. »
Mange ingeniører har måttet akseptere undervisning mens de har tjent mindre enn i oljeindustrien, arbeidere har blitt omdirigert til transportsektoren, en filosofiutdannet kan finne seg selv bak kassen i et supermarked. Hva om arbeidsgiver kun tilbyr en åremålskontrakt? «Vi tilbyr ham en avtale: han godtar å forvandle denne delkontrakten til en permanent kontrakt, og vi betaler de første seks månedene med lønn.» Hva om han ikke ansetter arbeideren? – Det kan skje – forklarer Nordahl – men dette selskapet vil miste sin troverdighet i fagforeningenes og arbeidernes øyne. Tillit til oss selv betyr mye.»
Den norske modellen har tre pilarer: arbeidere, arbeidsgivere og myndigheter.
«I mai diskuteres lønnsnivået for det påfølgende året», forklarer Ommund Stokka, medlem av landskontoret i Energiforbundet, LO: «Den første forhandlingen foregår på nasjonalt nivå med eksportbedriftene: hvis resultatene har vært. bra, Hvert år vinner alle, ellers reduseres lønningene, alle viser måtehold.» Dette er den eneste tiden på året når streiker kan finne sted.
Hemmeligheten med den norske modellen er at «det ikke er stor forskjell på hva en bedriftsleder og en enkel arbeider tjener – sier direktøren i Nav Truls Nordahl – hvis en administrerende direktør tjener ti ganger mer enn sin ansatte, er vi ikke lenger inne i noen problemer. samme båt.» Nordahl, som leder et kontor på 700 personer, tjener 110.000 euro i året, det dobbelte av en Nav-ansatt. Den norske statsministeren 170.000.
Men oljekrisen setter denne modellen under press. – Mange arbeidere i oljesektoren blir sagt opp og deretter ansatt på nytt av vikarbyråer for samme jobb, forklarer fagforeningsmann Stokka. «Det er ingen fagforening tilstedeværelse i disse byråene. Vi prøver å komme inn, men flere og flere byråer er registrert i Singapore og bringer britiske statsborgere på jobb i Norge.
Om noen dager skal vi stemme i Norge. Arbeidsrettssaken, som tidligere var utelukkende forbeholdt Arbeiderpartiet i opposisjon, er blitt et fristende tema også for Høyre i regjering. Arbeidsminister Anniken Hauglie har lovet en ny arbeidsreform, som vil forby såkalte «nulltimer»-kontrakter, der arbeidere kun får betalt for oppdrag og ikke mellom prosjekt og prosjekt. Å forsvare arbeidernes rettigheter er avgjørende i dette landet. Den norske modellen, dette samfunnets lim, står på spill.
* Survey-Europa
