OSLO- Landingen i Oslo er første side i en historiebok. Snødekte skoger, fargerike hus, frosne elver og slake fjordsvinger. Sentrum ser imidlertid ut til å være rammen for en film om fremtiden. Skyskrapere av tre og glass, hybridbusser, delte elektriske scootere som suser gjennom det historiske sentrum stengt for biler. Vinter og mørke viker for vår og lys, så klare at de blir blendende. På Aker Brygge brygge, et livlig område med barer mellom rådhuset og Astrup Fearnley museum for moderne kunst, designet av Renzo Piano, kan du nyte de første solstrålene. To blå barnevogner står parkert utenfor en kafé, med små beboere inne. Forbipasserende stritter forbi dem, noen peker på dem med et smil, men ingen ser ut til å se på dem. Så kommer to jenter ut av restauranten og henter dem. De er nesten i ferd med å bytte dem, de ler, de hilser på hverandre. I Norge er ikke scener som dette uvanlige. Akkurat som det ikke er uvanlig å se pelstepper plassert på stolene til utendørs restaurantbord, langs de mest trafikkerte gatene, eller sykler parkert uten lås. For å selge og kjøpe et hus, trenger du ikke inngripen fra en notarius. Advokater jobber mye med selskapsfusjoner, men lite med sivile og straffesaker. Politiet har ikke våpenet på seg, de må ha det inne i bilen. Å la leilighetsdøren stå åpen er ikke en alvorlig forglemmelse. «Dette er helt normalt. Samfunnet vårt er basert på gjensidig tillit, forklarer Ole Martin Ihle, 41, forfatter og tv-forfatter. «75 % av nordmenn tror på andre og dette har en menneskelig verdi, men også en økonomisk. Dette åpner for mer effektive løsninger. Tenk på supermarkeder eller butikker: å ansette personale til å utføre kontroller inne, ved kassene eller ved utgangen er en unødvendig kostnad.» Tillit, men ikke bare det. FNs verdenslykkerapport Norge er det nest lykkeligste landet i verden. Arbeidsledigheten er 3,7 prosent, BNP per innbygger overstiger 67 tusen euro. Gjennomsnittlig månedslønn, blant de høyeste i Europa, men proporsjonal med høye levekostnader, er rundt 29 tusen kroner, tilsvarende 3000 euro.

SELVFØLGELIG er det legendarisk velvære her og ressurser som olje, men hvordan bygde denne lille nasjonen på litt over 5 millioner mennesker et så tilsynelatende fredelig og velstående samfunn? For å prøve å forstå det møtte jeg Thomas Hylland Eriksen, antropolog og professor. Han avtaler å møte meg på Universitetet i Oslo, på campus Blindern, i et elegant nabolag vest i byen: hus med hager, epletrær og utsikt over fjellene. For å komme dit tar jeg metroen og merker nok et tegn på tillit til samfunnet. Det er ingen svingkors for inn- eller utkjøring. Billetter kjøpes fra automater hvor du kun betaler med kredittkort, som nesten overalt. De valideres ved å plassere dem på en magnetisk leser. En melding vises på skjermen som inviterer deg til å ha dem med deg i tilfelle sjekker, som åpenbart er ganske sjeldne. Det offentlige universitetet er like moderne og lyst som et kjøpesenter. Designerlamper henger fra taket. Det er bibliotek, laboratorier, treningsstudio og kafeer som ser ut som trendy steder. Professor Eriksen venter på meg i en av dem. Rundt oss, barn av alle etnisiteter. Mange unge kvinner holder nyfødte babyer i armene. I Norge er det, takket være tilskudd og foreldrepermisjon, normalt å ha små barn, også mens man studerer. «Vår tillit har eldgamle opphav,» sier Eriksen. «Vi har aldri hatt et ekte aristokrati, avstanden mellom klassene har alltid vært liten. Det er og har vært forskjeller mellom byer og landlige områder, men takket være sivile bevegelser har alle alltid følt seg representert. Vi har to språk: nynorsksnakkes hovedsakelig i små byer og av de lavere lag av befolkningen, og Bokmål, «bøkenes språk», nær dansk, brukt i byer og av intellektuelle eliter. Begge er offisielle. Siden slutten av andre verdenskrig har det vært sterk sosial mobilitet. Sønnen til en fisker kan bli en gründer, profesjonell eller kreativ. Vi tror på staten, på institusjoner, fordi de er på vår side. Vi betaler svært høye skatter, men i bytte drar vi nytte av beskyttelse innen helse, utdanning, familie og arbeid. » Under samtalen gir den lærde meg ufrivillig nok et eksempel på æren nordmenn gir andre. Han mottar en melding på telefonen, og spesifiserer deretter: «Jeg har et problem med den automatiske garasjeporten. Det er ingen hjemme hos meg for øyeblikket, men jeg lar elektrikeren jobbe alene, rolig. Jeg ba ham fortelle meg hvor mye operasjonen ville koste når den var ferdig.» Han senker brillene, kniper de veldig blå øynene, ser på smarttelefonskjermen og kommenterer: «Ok, jeg kommer til å bruke mye mindre enn jeg forestilte meg.»

MELLOM 2004 OG 2010 Regissert av Eriksen Kulturell kompleksitet i Ny-Norge (CULCOM), et viktig forskningsprosjekt, som kroniserte endringer i samfunnet. Jeg spør ham hva forholdet er mellom den norske modellen og innvandring. Oslo ser ut til å være en perfekt blanding av kulturer, men nasjonalistiske bevegelser øker og regjeringen har vedtatt restriktiv politikk de siste årene for mottak av migranter som lander på den italienske og greske kysten. «På 1970-tallet hadde vi den første bølgen av afghanere og pakistanere,» forklarer antropologen, «på 1990-tallet var det somaliernes og rwandernes tur. I dag er de alle norske statsborgere og mange innehar viktige verv i næringslivet eller i politikken. De siste ankomstene er ukrainere og polakker.» «Integrasjonen har fungert så langt, men den migrerende befolkningen øker raskt. I 1995 var det rundt 200 000 mennesker, i dag er det mer enn 800 000», konkluderer Eriksen: «Vår pågående og komplekse utfordring er å opprettholde et høyt nivå av tillit selv med alle disse nye ankomstene.»

HALLO PROFESSOR, klokken er 16.00 på en fredag. Helgen har startet, litt av en pause for nordmennene. Prøv å sende en jobb-e-post eller melding, ingen vil svare før mandag. I T-banen passerer jeg menn og kvinner i forretningsdresser, med ski under armene. I Oslo ligger bakkene kun få stopp fra sentrum. De som foretrekker havet drar til øyene Lindøya og Hovedøya, en halvtime med ferge fra brygga foran rådhuset. Kontakt med naturen er viktig.

HVEM BLIR i byen renner det inn i klubbene i bydelene Torggata og Grünerløkka eller inn i fjordbadstuene, som brukes som nattklubber. Vi møter ofte svensker som serverer mellom bordene eller bak diskene. De kommer hovedsakelig fra landsbygda, her finner de lettere arbeid og med bedre lønn. De er frontlinjen til norske arbeidere. Lørdag morgen, i melkeregnet, gjennom Grønland, et multietnisk nabolag øst for det historiske sentrum. Det er et trendy nabolag, med 70-tallsleiligheter, fargerike skoler og landets største moske. Langs en av hovedgatene viser et supermarked dusinvis av kasser med frukt og grønnsaker. Folk hjelper seg fritt, for så å komme for å betale i kassen. Igjen uten kontroll. «Det er ikke en ghetto», analyserer Gazi Ozcan, tyrkisk, transplantert til Oslo i mer enn 20 år, direktør ved Interkulturelt museum, «faktisk er det det motsatte problemet som begynner å dukke opp. Husene i disse gatene er ettertraktet av intelligentsiaen: arkitekter, journalister, intellektuelle. Innvandrere, hvorav mange allerede er andre generasjon, har ikke råd til stadig dyrere husleie. ». «Norge er et flott land, men det er ikke paradis», kommenterer Ozcan, «ikke alle som ankommer klarer å integrere seg slik de en gang gjorde.. Nordmenn som bor i områder som dette sier fortsatt at de tror på andre generelt, men de stoler ikke på naboene sine. Sympatisører av fremmedfiendtlige bevegelser skjuler seg ikke lenger. De har ingen offisiell politisk representasjon, men de forurenser nettet med hatefulle meldinger. »

I DET STYREDE SAMFUNNET På norsk er det en svart side som alle fortsatt snakker om, datert 22. juli 2011. Den dagen detonerte Anders Breivik, da trettito år gammel, en bilbombe foran regjeringsbygg i Oslo. Så, forkledd som politimann, ankom han Utøya, en øy der en leir til AUF, ungdomsseksjonen i Arbeiderpartiet, fant sted, og begynte å skyte og ba om en slutt på multikulturalismen. Det totale antallet dødsfall var 77, mange av dem tenåringer. «Sjokket av dette angrepet var enormt,» husker Eriksen, «først tenkte vi på Al-Qaida, så dukket ansiktet til denne gutten med et tomt blikk, kledd som barna våre, opp på nyhetene. Jeg er født og oppvokst i middelklassebydelene i Oslo med uoppfylte ambisjoner: akademisk suksess og en god jobb.» Breivik var En av osssom Åsne Seierstad, norsk journalist og forfatter, forfatter av bestselgeren Kabul-bokhandleren. «Etter dette angrepet brøt tilliten til politiet, til myndighetene og til naboer,» analyserer Seierstad, «men et år senere var den tilbake til svært høye nivåer. En mann bevæpnet med en pistol klarte ikke å ødelegge grunnlaget for samfunnet vårt. » Dag Wollebæk, sosiolog ved Institutt for samfunnsforskning, Institutt for samfunnsforskning, en trebygning gjemt blant de vakre villaene i Frogner-distriktet, er også enig i den iboende styrken til norsk tillit. Møtet vårt kan bli avlyst på grunn av streik. Vel ja, de finnes her også. «Å tro på andre er noe sterkt forankret blant nordmenn», sier Wollebæk. «Det har blitt sedimentert gjennom århundrene takket være rettssystemet, født allerede i vikingtiden, til den protestantiske reformen, som la vekt på individuelt ansvar, til opprettelsen av en sterk sosial stat, til aktiv borgerlig deltakelse i alle sektorer og lite korrupsjon i politikken. » Er det en negativ side ved alt dette? «Individualisme og mangel på empati. Vi har en tendens til å stole mer på kalde, institusjonelle relasjoner enn varme, mellommenneskelige,» svarer sosiologen. Mine siste timer i Oslo er ledsaget av en iskald vind som feier bort hver eneste sky og gir en uforglemmelig gylden solnedgang. Men hva gjorde meg definitivt målløs, med mye mindre romantikk, var avgangsområdet på Gardermoen lufthavn.Den menneskelige staben er umerkelig Alt er automatisert, fra innsjekking til bagasjelasting Køer ved kontrollene er nesten ikke-eksisterende, ytterligere et bevis på at tillit produserer effektivitet og skaper fremtiden.