Pensjonist, Italia, Norge. Ekstremt fjerne og forskjellige land, med diametralt motsatte skattesituasjoner. Jeg forlater deg med denne strålende analysen av Lampo, der manglende evne til å se… utover nesetippen er utsatt…
God lesning…
DT
NORGE
I Norge ([2]), er pensjonsalderen 67 år og det er mulig å fortsette å jobbe til 74 år, selvsagt med økte bidrag. Det er imidlertid mulig å gå av med pensjon ved 62 år, men å bli straffet i form av pensjonsgrad på opptil 40 % sammenlignet med 67 år.
Systemet er veldig fleksibelt: en arbeidstaker kan for eksempel ved 62 år velge å velge en 80 % deltidsjobb, fortsette å tjene 90 % av lønnen og få 100 % av pensjonen ved 67 år! For de som utfører vanskelig arbeid, ser man for seg en utvikling av oppgavene i selskapet slik at de er mindre krevende. Denne beslutningen ble først og fremst tatt for å unngå ekstra kostnader for staten på grunn av sykefravær og for å redusere antall arbeidstakere som mottar uførepensjon (11,4 % sammenlignet med OECD-gjennomsnittet på 6 %).
Oppsummerer noen OECD-data ([7]) Norge har pensjonsutgifter tilsvarende 4,7 % av BNP, mot et OECD-gjennomsnitt på 7 %.. Imidlertid er forventet levealder, ved fødsel og ved 65 år, litt lavere enn Italias. nyter pensjon nesten det dobbelte av det europeiske gjennomsnittet!
I Norge De klarte å få til en slik pensjonsreform, uten store opprør i gatene, takket være deres lange tradisjon for konsultasjoner, som krever at alle arbeidslivets parter involveres i disse viktige beslutningene for landets fremtid.
Selvfølgelig … oppnår vi dermed lange og komplekse forhandlinger, som likevel lar oss dissekere problemet i dets mange aspekter, og ta beslutninger som kan løse mange av dem, samtidig som vi klarer å tilfredsstille flertallet av de involverte. På denne måten blir løsningen, selv om den resulterer i en lang debatt, respektert av alle sosiale partier, med forpliktelse til å ikke endre den neste dag, som ofte skjer i Italia, hvor det er mangel på konsultasjon (ved hver politikkendring). ). regjering hvis det er en, er det alltid ofte motreformen av reformen som ble gjennomført av den forrige!).
I tillegg, siden Norge oppdaget at de hadde betydelige oljeforekomster i Nordsjøen, bestemte de seg for å bruke inntektene fra denne ressursen med tanke på fremtidige generasjoner. Som, hvordan? Opprettelsen i 1990 ([1] Og [3]) en offentlig pensjonskasse kalt Statens pensjonsfond – Utland (tidligere Statens petroleumsfond) som nå, med 2006-reformen, med et annet fond, den Statens pensjonskasse – Norge (gammel folketrygdkassen), danner strømmen Statens pensjonskasseet av de største pensjonsfondene i verden, målt i forvaltede midler: ved utgangen av 2009 utgjorde de 320 milliarder euro.
Ved å gå i detalj Statens pensjonsfond – Utland er en særskilt norsk kronekonto i Norges Bank forvaltet av finansministeren, som er ansvarlig for forvaltningen. Det er investert i finansielle instrumenter og valutainnskudd for å beskytte den nasjonale økonomien mot virkningene av svingninger i oljeinntektene.
I 2004 ble de foreslått av en etisk utvalgsammensatt av fem eksperter innen menneskerettigheter, miljøpolitikk, internasjonal økonomisk lov, økonomi, retningslinjer Følg Til der henne ledelse, godkjent av Stortinget og iverksatt av finansministeren. Etikkutvalget er også ansvarlig for kontinuerlig overvåking av selskaper der Statens pensjonsfond – Utland investerer.
Nedenfor er en graf ([4]) som viser økningen i fondets verdi de siste ti årene:
Nordmennene de forsto at de i fremtiden ville oppleve en progressiv reduksjon i profitt fra oljeutvinning og en viss økning i utgifter til pensjon, helse og sosial beskyttelse (på grunn av den demografiske kurven og befolkningens aldring). På denne måten de garanterte fremtidige generasjoner en andel av dagens rikdommens man venter på den fremtidige økonomiske utviklingen.
Praktisk talt de hadde en langsiktig visjonsom ofte mangler i andre land, som vårt.
Den norske pensjonsmodellen kan selvsagt ikke brukes direkte på andre land, men det kan den absolutt lære deg genuin konsultasjon og samarbeid, samt en grundig analyse av de ulike aspektene som utgjør problemene som skal løses, alltid med et øye med fremtiden, kan garantere velferden til nåværende og fremtidige generasjoner..
Jeg legger til en siste gullklump: Er du mellom 17 og 67 år og ønsker å jobbe i Norge og bli der i minst tre år, har du rett til pensjon! Åpenbart proporsjonal med varighetsårene sammenlignet med de 40 årene med arbeid som garanterer full pensjon.
Jeg lar deg regne ut (bare minner deg på at den nåværende gjennomsnittlige norske pensjonen er rundt $78 000 per år).
ITALIA
La oss komme tilItalia.
Uten å kjede deg ved å prøve å forklare pensjoneringssystemet vårt, vil jeg bare sitere noen data fra den siste OECD-rapporten (Pensjoner på et øyeblikk 2011) på systemene vedtatt av de forskjellige medlemslandene ([5] Og [6]). Vi er kl andreplass når det gjelder befolkningens aldringrett etter Japan. Italia har pensjonsutgifter tilsvarende 14,1 % av totalt BNP, det dobbelte av OECD-gjennomsnittet (7 %). Selvsagt vil reformene som er vedtatt de siste 15 årene sikre at pensjonsutgiftene ikke økes, spesielt i offentlig sektor.
Men strømmen fruktbarhetsindeks, 1,4 fødsler per par sammenlignet med et OECD-gjennomsnitt på 1,7 Dette lover ikke godt for pensjonisttilværelsen til yngre generasjoner. Og jeg ser ingen større familiepolitikk i horisonten som vil oppmuntre dette tallet til å bli forbedret i nær fremtid (jeg bør påpeke at jeg sier dette uavhengig av hvem som for tiden sitter i regjering… gitt at det er et problem som har rammet Italia). i flere år). Faktisk… Jeg ser for meg kutt, tatt i betraktning innstramningspolitikken som vi må møte fra neste økonomiske tiltak, under forberedelse (som vi ennå ikke vet noe om… sukk!). Fortsetter vi slik, innen 2050, forventer vi et forhold på bare 1,5 personer i arbeidsfør alder til pensjonister, sammenlignet med 2,6 i dag!
Nedenfor er en tabell som oppsummerer noen data:
Faktisk ga Anna D’Addio, en ekspert pensjonsøkonom ved OECD, denne uttalelsen:
«Den nåværende økonomiske situasjonen og Arbeidsmarkedsegenskaper, med mer usikre jobber og inntekter, har potensial til redusere pensjonsrettighetene til disse arbeiderne i fremtiden «.
Jeg vil prøve å oversette: «Den nåværende økonomiske situasjonen og det spesielle ved arbeidsmarkedet med stadig mer usikre jobber, inkludert lønn, kan potensielt redusere disse arbeidernes fremtidige rett til pensjonering.«.
Jeg ønsker ikke å bli mer opprørt av å rapportere dataene som CNEL (Nasjonalt råd for økonomi og arbeidskraft) slo alarm om økningen i antall unge som verken studerer eller jobber! Nysgjerrige kan finne mer informasjon i lenken rapportert i notat nr. 8 nederst i meldingen. Og her er forslaget med en gang ([11]) ny President for unge entreprenører Jacopo Morelli:
– Det første steget vil være å gå mot en lik pensjonsalder mellom menn og kvinner, for så å gå mot 70 som pensjonsalder. I andre land er dette allerede en realitet, samtidig som vanskelige jobber bevares.»
Ingen kommentar.
Nå… la oss ta et skritt videre og… rolig og glad, komfortabelt sittende i lenestolen vår, la oss prøve å forestille oss muligheten for at våre regjeringer, gjennom samråd med arbeidslivets parter, kunne opprette et pensjonsfond som ligner på norsk også her .
Som, hvordan? Enkel: utnytte «vår olje»! Inntektene fra skatteunndragelse eller de som kommer fra utnyttelsen og verdisettingen av en uvurderlig arv som vi besitter og som alle misunner oss! Den historiske, kunstneriske, arkeologiske og kulturelle (fylt med våre utallige gastronomiske spesialiteter). Dette er våre enorme ressurser… som vi ikke ønsker å bestemme oss for å utvinne og utvikle for fremtidige generasjoner, selv om vi har et helt departement dedikert til turisme.
Jeg foretrekker å ikke fordype meg i emnet, spesielt på den italienske portalen italia.it av turistpromotering og dens tilgang, de som er erklært av den nåværende regjeringen og de som er sertifisert av Google (i notat nr. 10 finner du en lenke til en artikkel som forteller hele historien). Jeg kan bare si at et utstillingsvindu av turistmuligheter i Italia er av grunnleggende betydning for å oppmuntre utenlandsk turisme. Faktisk, basert på Istat-data ([9]), reiser vi italienere mindre og mindre for turisme, og utgjør en stadig mer begrenset ressurs for denne sektoren: i 2010 hadde vi -11,4 % av feriereisene sammenlignet med 2009! Så hvis utlendinger ikke kommer… hvordan planlegger vi å oppmuntre denne sektoren?
Jeg avslutter med dette spørsmålet:
Når i Italia vil vi kunne ha en langsiktig visjon?
Lyn
Likte du dette innlegget? Klikk på «Jeg liker» her til venstre!