I det som har blitt definert som «første klimavalg i historien– Norge har tatt et valg som kan få konsekvenser for hele den europeiske økonomien. Et dikotomt valg mellom olje og miljøvern.
Etter åtte år har nordmennene snudd ryggen til Høyres statsminister Erna Solberg, slått av Jonas Gahr Støres Arbeiderparti i en avstemning dominert av bekymring for klimakrisen og derfor avgjørende for fremtiden til landets enorme og strategiske oljeindustri.
Nordmennene valgte Arbeiderpartiet, Ipartiet som, selv om det er med måtehold, har vist seg å være mer følsomt for den grønne omstillingen til Europas største oljeprodusent. En modig retningsendring, fremfor alt presset frem av unge velgere, i et land der hydrokarbonindustrien, med et statlig flertall, representerer 14 % av BNP og 40 % av eksporten, og sysselsetter 200 000 mennesker (rundt 7 % av arbeidsstyrken). totalt arbeid) og «mater» det største suverene formuesfondet i verden. Et fond så rikt at hvis alle borgere sluttet å jobbe, kunne de leve av oljepenger i tre år. DE Statens pensjonskassesom det fremgår av telleren oppdatert i sanntid på Norges Banks nettsider (www.nbim.no), den fortsetter å vokse og bare i løpet av de første seks månedene av dette året fikk den rundt 100 milliarder euro (+9,4%) takket være utviklingen i aksjemarkedene. 72,4 % er investert i aksjer, 2,4 % i unotert eiendom, 25,1 % i obligasjoner og 0,1 % i fornybar energi. I dag er han verdt rundt 11,878 milliarder kroner (1,170 milliarder euro), i morgen blir han enda rikere.
Men det er et annet aspekt ved rikdom: Norsk oljeproduksjon anslås å stå for rundt 0,7 % av de globale utslippene av fossilt brensel, noe som gjør landet til kilden til rundt 100 ganger det globale gjennomsnittet av klimagassutslipp per innbygger.. Og de siste årene, med den typiske følelsen av «globalt ansvar» så utbredt i de nordiske landene (for noen ironisk nok den «globale skyldfølelsen»), har et av de sentrale politiske temaene vært å forlate avhengigheten av olje mot kort sagt en energiomstilling som er nødvendig for å beskytte miljøet en grønn omstilling som i Norge er i ferd med å forvandles til en radikal økonomisk omstilling og som i Europa vekker visse bekymringer.
Etter lovseieren til Støres Arbeiderparti, er dette nettopp utfordringen som venter den neste lederen som med 26,4 % av stemmene har startet konsultasjonssyklusen for å danne en ny koalisjonsregjering. Det blir ikke lett, men kompromissløsningen om olje vil bli mindre komplisert enn forventet, med de mest radikale miljøvernerne, De Grønne, utelukket.
Støre må holde to land samlet, det av velgerne som forsvarer oljesektoren og dens avgjørende bidrag til økonomisk vekst og det av de unge miljøaktivistene som effektivt har fått ting til å skje i nasjonale politiske valg i det kontroversielle spørsmålet «olje ja». «. , oljenr». Støre kunne finne balansepunktet unngå å sette tidsfrister for slutten av oljeleting, men ekskludere visse spesielt følsomme farvann, særlig i Arktis, og begrense annen boring i allerede utviklede områder. Det meste av landets olje og gass kommer fortsatt fra modne områder i Nordsjøen, men flertallet av uutnyttede reserver er i Barentshavet, over polarsirkelen.
Fullstendig forlatelse av landets primære kilde til rikdom er imidlertid uaktuelt.. Til tross for valgløfter om energi GrønnLabours visjon om oljespørsmålet skiller seg faktisk ikke mye fra forgjengeren Solbergs: begge er overbevist om at industrien må få tid til å transformere seg, ellers vil den ikke overleve. Og selv landets hovedpartier er stort sett enige om at produksjonen bør fortsette utover 2050, og hevder atDen grønne omstillingen vil ta tid og oljeinntektene kan bidra til å finansiere den.
Til dags dato eksporterer Oslo råolje (29,6 milliarder dollar), petroleumsgass (23 milliarder dollar) og raffinerte petroleumsprodukter (6,11 milliarder dollar) hovedsakelig til Storbritannia (20 milliarder dollar), Tyskland (15,5 milliarder), Nederland (11,1 milliarder), Sverige (10,1 milliarder) og Frankrike (6,58 milliarder). Men slik rikdom har en pris, og mange nordmenn bestrider regjeringens siste oljelisenser i Arktis. De Grønne fortsetter å kreve en umiddelbar slutt på leting og en slutt på produksjon innen 2035, men etter å ikke ha nådd 4%-terskelen, vil de ikke ha den nødvendige vekten til å påvirke regjeringens beslutninger. Støre bør fremskynde overgangen, men med forsiktighet.
Gjennom årene har Norge klart å skaffe seg viktige meritter takket være sitt engasjement for miljøvern og kampen mot global oppvarming. Det var der første industriland som ratifiserte Paris klimaavtaler (2015)dets vannkraftnett er en nasjonal stolthet og f.eks. i 2020 var 70 % av bilene som ble solgt elektriske. Samtidig avhenger velværet av olje. Spørsmålet her er ikke bare den grønne omstillingen, men en radikal økonomisk transformasjon av et land og, følgelig, av dets forhold til Europa.
I denne delikate balansen, Forholdet til EU kan bli mer anspent og skape usikkerhet på mellomlang og lang sikt for bedrifter i sektoren. Norges rolle i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker å reforhandle, står også på spill.Selv om en uttreden fra det indre marked er høyst usannsynlig fordi de fleste samarbeidspartnere norske fagforeninger er medlemmer, kan en ev. reforhandling kan forstyrre fremtidige økonomiske bånd mellom Oslo og 27.
