Der Norge Og det første landet i verden som autoriserte utvinning av havbunnsmineraler. 9. januar vedtok Stortinget, eller Stortinget i Oslo en lov som legaliserer praksisenforeløpig ansett som minst kontroversiell internasjonalt pga påvirkningen dette kan ha på miljøet. Selv om det er riktig at på bunnen av havet ligger det råvarer som f.eks litium, scandium og koboltstadig mer etterspurt av den globale industrien fordi nødvendig for energiomstillingenpå den andre siden av mynten er det bekymring for mulig ødeleggelse av det meste av havbunnen som uttaket skal utføres på. Det er også av denne grunn at, til tross for de første forsøkene i denne retningen helt tilbake til 1960-tallet, har ingen land noen gang nådd målet som det skandinaviske landet har oppnådd.
I detalj bestemmer loven i dag at innsamling av mineraler kan finne sted kun i norske farvann, men nasjonale institusjoner jobber allerede med å få autorisasjon til å utvide den til internasjonale institusjoner. Loven gir imidlertid ikke en ekte «gratis for alle»: interesserte selskaper vil bli invitert til å sende en forespørsel om å få tilsvarende lisens, som også indikerer en rekke miljøvurderinger. Stortinget vil på dette stadiet avgjøre fra sak til sak hvilke som skal godkjennes og hvilke som ikke skal.
Som han påpeker Post kontoret, Det er hovedsakelig to typer havbunn der metallene som er nødvendige for den teknologiske sektoren finnes. På den ene siden er det hydrotermiske kilder, det vil si brudd i bakken som vann kommer ut fra ved en temperatur som når 400 grader, to hundre ganger høyere enn det man normalt finner i havdypet. På den annen side er det abyssal sletter rike på metalliske knuter. Dette er sfæriske hauger av delvis eller fullstendig nedgravde mineraler, noen få centimeter i diameter, som hovedsakelig inneholder kobber, mangan, sink og kobolt.
Teknisk sett skjer utvinning i flere stadier. Den første består av utforskningen av havbunnen, som utføres med ved bruk av fjernstyrte undervannsfarkoster lik de som ble sendt ut i verdensrommet. De reiser over lange strekninger av havbunnen for vurdere den faktiske tilstedeværelsen av mineraler i områder identifisert som potensielt rike på råvarer, som de samler inn fra prøver. Deretter, etter å ha identifisert utvinningsstedet, går vi videre til installasjon av en flytende stasjon eller et skip for å tjene som operasjonsbase. Derfra, gjennom strukturer som ligner på muddervi går videre til selve utgravingen av havbunnen og oppsamlingen av sedimenter, som skilles fra metallene på overflaten deretter slippes ut i vannet.
Hele denne prosedyren blir til betydelig belastning på miljøet. Utslipp av sedimenter, som når kvantifiserbare daglige mengder, bidrar faktisk til ødeleggelsen av havbunnen. mellom 50 tusen og 150 tusen kubikkmeter. Det forekommer tusenvis av meter over havbunnens overflate, så sedimentet passerer gjennom flere økosystemer og blir feid av strømmen. selv mil unna av stedet hvor utvinningen finner sted.
Avfall vil også endre seg den kjemiske sammensetningen av vannmens støyen fra gravemaskinene vil forstyrre marin fauna. 9. januar kunne Norge virkelig skrive historie. Til hvilken pris, tiden vil vise oss.
