Etter fem år med bygging og en kostnad på tjuesju milliarder dollar, åpnet det nye Munch-museet dørene i Oslo, med en fullsatt folkemengde og den norske kongefamilien for innvielsen av en stygg tretten etasjer høy bygning, tegnet av det spanske studioet. Herreros. .
Det stolte totemet til Norges nye kulturpolitikk er et resultat av mange dårlige beslutninger, delt av høyre- og venstreregjeringer som er fast bestemt på å erstatte og diversifisere den økonomiske nedturen fra fossilt brensel som har forvandlet Norge til et av verdens mest suksessrike land. rikeste i verden. Det tidligere Munchmuseet hadde vært strategisk plassert (av et fortsatt sunt skandinavisk sosialdemokrati) på Tøyen, i en populær, perifer del av byen og hadde frem til i dag alltid tilfredsstilt hjemmemarkedet og behov for innbyggerne. avicionados av kunstneren.
ET NØYAKTIG VALG, resolutt lærerikt, som fulgte Munchs ønske om å forlate Oslo by mer enn tjuesju tusen verk, inkludert malerier, grafikk, akvareller og skulpturer hvis medieikonisitet i dag leveres av den svært kjente og ofte stjålne Le Cri. I 1944 hadde maleren, opprørt over den nazistiske okkupasjonen, håpet å ikke finne seg selv – slik det allerede hadde skjedd med utstillingen om degenerert kunst – prisgitt den dominerende totalitarismens estetiske dom.
Fra nå av møter det nye museet, som ser ut som et kjøpesenter med panoramaterrasser og kaférestauranter med utsikt over fjorden, de nye kravene til kulturforbruk, men forstyrrer stedet betydelig. Den setter verdensrekorden for antall kvadratmeter viet til en enkelt kunstner og håper å bli en realitet på kretsen av store internasjonale utstillinger. For åpningen er det vert for en fantastisk utstilling av Tracey Emin, Sjelens ensomhet fra Royal Academy i London. Emins lidenskap for Munch er en ekte lidenskap, og hun har i årevis viet sine interesser, forskning og videoer til den norske artisten, inkludert den bevegelige Hyllest til Edward Munch og alle mine avdøde barn.
Det første paret er derfor perfekt, og fortsetter den organisatoriske og kuratoriske linjen til det gamle museet: sammenligningene mellom Munch og en annen kunstner som gjennom årene så verk av Robert Mapplethorpe, Marlene Dumas, Jasper Johns ankomme Oslo. Markedsføringsmessig er Munch en perfekt campingvogn for byen, men overskriftene i lokalpressen har stort sett uttrykt tvil. «Mellom angst og ekstase», het kulturukebladet Morgenbladet. Den superheltefiguren til maleren ser imidlertid ut til å rettferdiggjøre hypertrofien til hans nye museum.
ALT ER KLART, for å erstatte de gamle turistveiene, Operahuset, det splitter nye Deichmanske bibliotek ved Oslo sjøkanten og om noen måneder åpningen av det splitter nye Natjonalmuseet. Cruisene og pakketurene som tidligere trakk publikum til Frognerparken stopper snart her.
Dette er trolig Munchs hevn på Gustav Vigeland, hans historiske rival på 1930-tallet. I de kalde norske vintrene vil det nye Munchs lamdabygget erstatte byparken dekorert med monotematiske og machoskulpturer, målet for en uavbrutt strøm av besøkende. Munch fikk monumentaliteten som byen aldri hadde anerkjent i ham (med unntak av Universitetsfrisene); selv utsmykningsarbeidet til rådhuset var blitt nektet av den offentlige administrasjonen. Fram til sin død bodde Munch stille i Ekely, like utenfor byen, og fortsatte å gi omsorg og intime maleløsninger til kunstnere over hele verden, gjennom hele 1900-tallet frem til Warhol. Fra nå av, for å beundre Skriket, må du gå inn i mørket til et lignende titteshow, hvor de tre versjonene som tilhører museet, i rotasjon er utstilt. Grunnen til denne vanvittige skjermen er offisielt skjørheten til støttene den er malt på. Vi vil se hva Nasjonalmuseet vil gjøre i stedet med sin samling av fantastiske malerier av kunstneren: dagens storhet vil gi opphav til et urbant derby for å beundre en annen versjon av Skriket og syklusen av mesterverk som gjorde ham internasjonalt kjent i før- ekspresjonistiske Berlin.
MONOLITEN innviet i Bjørvika, synes det å løse opp den melankolske og intime auraen til den skandinaviske malerens kunst for å projisere den inn i en pop- og seriell dimensjon. Det nye Munch-museet har bestemt seg for å slutte seg til den lange listen over glamorøse utstillinger på planeten, og listen over sponsorer ser ut til å være dens virkelige agenda.
Med all respekt for Hans Haacke, det er ingen mystifisering her, mange grelle feil er der for alle å se. Norges nye kulturkurs tok futuristmanifestet bokstavelig og drepte det Månelyset (og de av Munch er spesielt vakre) innvier et kunstgalleri som ligner Banksy’s Dismaland, en ekte fornøyelsespark.
Håpet er at dette i det minste vil vekke oppsikt og synliggjøre hele landets kunstscene som, selv om det er hjulpet av staten, aldri har blitt særlig belønnet av markedet.
