Drømmen vi bærer på, på norsk «den draumen me ber på», eller drømmen vi bærer i oss – et sitat fra et storslått hypnotisk dikt av Olav Hauge – er tittelen Norge har valgt for sitt program som æresgjest på Buchmesse i Frankfurt, fra kl. 16. til 20. oktober. Som man kan forvente fra et land som investerer 1,3 % av sitt BNP i kultur (mot 0,6 % i Italia), har Norla – det offentlige organet for formidling av norsk litteratur til utlandet – gjort mye, med et svært innholdsrikt program. av hundre og femten møter der nesten nitti forfattere vil bytte på de to dedikerte scenene, samt en rekke utstillinger, visninger og teaterforestillinger i Frankfurt og andre tyske byer.
Blant de mest interessante sidebegivenhetene, Edvard Munch-utstillingen sett av Karl Ove Knausgård, i Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen i Düsseldorf frem til 1. mars 2020: rundt tretti verk av en lite kjent Munch valgt ut av Knausgård, allerede forfatter av en vakker verk om den norske maleren, i krysset mellom biografi, memoarer og kunsthistorie, oversatt til engelsk (Så mye lyst på så liten plass. Edvard Munchs kunst, Penguin Random House, 2019), men ennå ikke på italiensk. Dette er et tomrom som kanskje fortjener å fylles, spesielt siden den norske forfatteren som revolusjonerte selve begrepet selvbiografi med de seks bindene av Min Kamp (Min kampfem av dem ble utgitt i Italia av Feltrinelli: Farens død, En forelsket mann, Barndommens øy, Dans i mørket Og Regnet må fallealt oversatt av Margherita Podestà Heir) ser ut til å ha kommet i perfekt harmoni med sin berømte landsmann, og understreker hans evne til å avsløre i sine malerier noe av den uutsigelige og metafysiske «absolutte sannheten» som unnslipper den overfladiske visjonen til den moderne verden.
Glean I programmet kommer to røde tråder frem. Det kanskje mest vektlagte temaet – men dette er ingen overraskelse gitt dagens tid – er temaet natur, som alltid har stått i sentrum for kunstnerisk produksjon i Norden. Norge er notorisk i forkant når det gjelder miljøvern (som også bekreftet av Oslo som «European Green Capital» av 2019), selv om det er inntektene fra havets enorme oljefelt i nord som gjør det mulig.
I Frankfurt vil den norske miljøvernersjelen være representert ved Lars Mytting, forfatter av Norwegian Wood. Den skandinaviske metoden for skjæring, stabling og oppvarming med ved, en udefinerbar krysning mellom en guide for tømmerhoggere, en Zen-manual og en kaffebordbok i småformat, utgitt i Italia i 2016 av Utet (oversettelse av Alessandro Storti), fra den norske -Koreanske Long Litt Woon, nylig i bokhandel med La via del bosco. En historie om sorg, sopp og gjenfødelse (Hyperborea, oversatt av Alessandro Storti), men også av Anne Sverdrup-Thygeson, forfatter av en meget vakker bok om insekter og deres uerstattelige (og truede) rolle i det terrestriske økosystemet, som snart skal utgis av Bur med tittelen Terra Insectaeller av Maja Lunde, utgitt av Marsilio med Historien om bier i 2017 og Vannets historie i 2018 (begge oversatt av Giovanna Paterniti).
MYE MINDRE KJENT for den italienske eller europeiske offentligheten generelt er det snarere det andre av temaene som ble fremsatt: samenes kultur og litteratur, kjent inntil for noen år siden nesten utelukkende under navnet lappene, et vagt nedsettende begrep som de ble brukt med. kalt svensker og finner. Kanskje også etter proklamasjonen av 2019 som det internasjonale året for urfolksspråk, vier Norge stor plass til kunstnere, poeter og forfattere for voksne og barn av denne språklige minoriteten, snakket av et nomadesamfunn på rundt sytti tusen mennesker som flytter mellom Norge, Sverige og Finland følger sine reinflokker.
Den første boken trykt på samisk språk, en alfabetbok, er fra 1619, og markerer nok et viktig jubileum for 2019. To samlinger med samisk litteratur i tysk og engelsk oversettelse vil også bli presentert i Frankfurt: Vom Joik zum Rap (Av joik – en form for tradisjonell samisk sang – å rappe) og myter, Fortellinger og dikt fra fire århundrer med samisk litteratur (Myter, fortellinger og dikt fra fire århundrer med samisk litteratur). For å markere denne omvurderingen vil en samisk kunstner, Elle Márjá Eira, synge en joik under åpningsseremonien, som også vil delta av Karl Ove Knausgård, samt antropologen og forfatteren Erika Fatland og prinsesse Mette-Marit, kona til krone. Prins Haakon, alltid engasjert i å fremme litteratur.
Alle de mest kjente navnene fra den norske litteraturscenen deltok også i de andre bemerkelsesverdige begivenhetene, fra Erlend Loe, som beleilig vil overlevere gjestelandsstafetten søndag 20. til Margaret Atwood som representerer Canada, til bestselgende forfattere som Jo Nesbø og Jostein Gaarder og kultforfattere som Dag Solstad og Jon Fosse.
DAG SOLSTAD, «Grand old man» (født i 1941) i norsk litteratur, er en forfatter så original og så variert at han er praktisk talt uklassifiserbar. Fra 1965, året for debuten, publiserte han rundt tretti verk, inkludert romaner (for det meste), noveller og skuespill, der det eksistensielle elementet er uløselig knyttet til det sosiale elementet og det politiske, i en svært personlig stil hvis besettelse av filosofiske refleksjoner er preget av en subtil, men på sin måte uimotståelig humor.
Nylig – kanskje også takket være den amerikanske suksessen til Knausgård – går han gjennom en fase med entusiastisk gjenoppdagelse i USA, for ikke å snakke om oversettelsene til japansk (fra engelsk) som Haruki Murakami, en annen stor fan av ham, jobber med . . Fire av tekstene hans er også tilgjengelige for den italienske offentligheten, alle utgitt av Iperborea og stort sett oversatt av Maria Valeria D’Avino: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (2007), Sjenanse og verdighet (2010, oversatt av Massimo Ciaravolo), Professor Andersens natt (2015), Roman 11, bind 18 (2017), så vel som den kommende T. Monkeyr, ventet i bokhandler i november, fortsatt for Iperborea-typer.
Jon Fosse på sin side er den mest representerte – og representative – norske dramatikeren i verden etter Ibsen: både hans fortelling og hans teaterproduksjon (alltid skrevet på nynorsk – språket (re)konstruert kunstig fra de ulike norske dialektene, som strekker seg mellom 1800- og 1900-tallet med sikte på å gi den nye nasjonen et annet språk enn bokmål, det offisielle språket så nært «undertrykkernes» dansk) viser en raffinert, minimal skrift, uten pynt, med drømmeaktige aksenter og ofte klaustrofobiske atmosfærer og generelt anonyme hovedpersoner som stiller spørsmål ved sin egen identitet og tilhørighet.
PÅ ITALIENSK du kan lese noen romaner (Melancholia, 2009 og Insonni, 2011, begge fra Fandango med oversettelsen av Cristina Falcinella; Morgen og kveld, La Nave di Teseo, 2019, oversatt av Marghertà Podestà Heir), og to samlinger med teaterverk (Theater, Edition and Entertainment, 2006, oversatt av Giulia Perin og Fulvio Ferrari; Tre dramaer: Dødens variasjoner; Søvn; Io sono il vento, Titivillus, 2012, oversatt av Wanda Monaco Westerstahl). Det vil kanskje være nyttig å merke seg, på sidelinjen av Buchmesse, at mellom 2018 og 2019 ble ikke mindre enn 266 norske bøker oversatt og utgitt på tysk: en virksomhet utført av det offentlige organet for spredning av norsk litteratur i utlandet , på grensen til det ekstraordinære, for et land med litt over fem millioner innbyggere.
