Noam Chomsky, anerkjent av mange som den største offentlige intellektuelle i vår tid, oppfordret alle borgere i demokratiske land til å «foreta en prosess med intellektuelt selvforsvar» for å beskytte seg mot manipulasjon fra media av ideene deres for å produsere «nødvendig illusjoner».
Bernie Sanders, kandidat i presidentvalget 2016 og 2020 som uavhengig med demokratene og for tiden inne i sin tredje periode i USAs senat, i sin siste bok (Challenge capitalism, Fazi Editore, Roma 2024, s. 393, euro 20) blant de ulike problemene som tas opp, analyserer han forholdet mellom mediesystemet og demokratiet og fordømmer truslene som tynger friheten og det demokratiske livet med dyp ærlighet og intellektuell skarphet.
I dag er «omtrent 90 prosent av alle amerikanske medier kontrollert av åtte store konglomerater – Comcast, Disney, Warner Bros, Discovery, Netflix, CBS, Facebook, Fox News og Hearst – og denne konsentrasjonen av eierskap har økt. stadig mer fremhevet gjennom årene . av fusjoner og oppkjøp på flere milliarder dollar. Disse konglomeratene, hvis eiere er rikere enn USA, utøver overveldende kontroll over det vi ser, hører og leser.
Den amerikanske regjeringen bevilger rundt 1,40 dollar per innbygger per år til allmennkringkastere, eller 0,002% av BNP. Norge bruker 110,73 dollar per person for å støtte det offentlige mediesystemet. Tyskland har Europas største TV-marked og bruker 142,42 dollar per innbygger per år på offentlige medier. Den støtter ni regionale allmennkringkastingssystemer, som gir intensiv nasjonal, regional og lokal dekning.
Blant de mange konsekvensene som det amerikanske mediesystemet produserer er «ødeleggelsen av lokal journalistikk», som kanskje er et av de mest presserende problemene, kanskje, for Sanders, «det mest presserende». Faktisk, hvordan kan et demokrati og en representativ regjering overleve «hvis lokale medier forsvinner og innbyggerne ikke mottar informasjon og nyheter om hva som skjer i lokalsamfunnene deres?» Et levedyktig demokrati krever levedyktige medier på alle nivåer i samfunnet. » Og dessverre, i mange deler av USA, er ikke disse lokale mediene de eneste som forsvinner.
Medieselskaper forlater lokal journalistikk fordi den ikke gir den fortjenesten de påstår. Annonsering blir digital, og kollapser finansieringsmodellen for lokal og regional journalistikk. Journalistikk, bemerker medieforsker Robert McChesney, «er ikke lenger lønnsomt.»
Etter hvert som flere aviser stenger og store områder blir nyhetsørkener, snakker Sanders om en New Deal for journalistikk, som er en pilar i demokratiet. Vi må revurdere hvordan lokale medier støttes for å sikre at innbyggerne kan få tilgang til informasjon for et levedyktig demokrati. «Betydende offentlig finansiering er nødvendig for mangefasetterte og konkurransedyktige medier på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.»
Sanders berømmer det norske mediesystemet, som er allment anerkjent som et av de frieste mediesystemene i verden og et av de sunneste demokratiene. Siden 1969 har Medietilsynet gitt tilskudd til lokalpressen, og i senere tid til digitale publikasjoner, for å opprettholde konkurransen på lokalt nivå. Distribuert i forhold til en avis opplag og nettpublikum, opprettholdt disse tilskuddene konkurranse mellom lokale redaksjoner og fremmet også samfunnsdebatt, og ga en stemme til språklige og etniske minoriteter og dissidente politiske bevegelser. I tillegg til å motta tilskudd er norske utgivelser fritatt for omsetningsavgift. Selv om subsidier støtter lokal konkurranse, har Norge siden slutten av 1990-tallet satt i gang en rekke tiltak for å hindre konsentrasjon av medieeierskap på nasjonalt nivå.
Det er avgjørende å anerkjenne kvalitetsjournalistikk som et offentlig gode, som må være tilgjengelig for alle og som kan styrkes ved betydelige investeringer i offentlige medier, særlig på lokalt nivå, slik at informasjonsørkener ikke blir ikke i demokratiske ørkener.
