Bedre sent enn aldri. Den siste protesten, for noen dager siden, på Twitter-siden til World Women’s Football Union sa: «Sjokkerende: å sove på bussen, fattigdomslønn, uakseptable forhold. Vær så snill, støtt oss.» Og der har du det, oppfordringen har blitt hørt, i hvert fall på den økonomiske siden og i det minste i Nord-Europa: Spillerne på det norske herrelandslaget har gått med på å redusere lønnen, fra 2018, for å gjøre dem lik de på landslaget deres. kvinnelige kolleger, fortsatt svært underlegne, som i resten av verden. Dette er en historisk «første». Oppsummert: fotballspillerne i «Oslo, som til nå samlet har tjent tilsvarende ca. 697 000 euro per år, selv når de rapporterer dårligere poeng og resultater enn kollegene deres, vil falle til rundt 639 000 euro, og gi opp blant annet en del av inntektene som kommer fra kommersielle sponsorater; og kvinnelige fotballspillere vil nå samme tall, men fra de nåværende 330 tusen euro, det vil si fra en lønn som aldri har nådd halvparten av dette beløpet før nå.
Nesten doblingen av lønnen deres slutten på objektiv forskjellsbehandling mellom kjønnene, og en mester som Caroline Graham Hansen, medlem av landslaget siden 2011, har allerede ønsket å takke på Instagram – dog med en klype ironi – sine følgesvenner på den andre halvdelen av himmelen, det vil si de mannlige kollegene, representert på et bilde av teamet: «Det er kanskje et lite offer for deg, for oss. Det kan hende det ikke engang vises på månedlige lønnsslipper. Og kanskje det var en åpenbar avgjørelse for deg! Men det betyr alt for oss! For teamet vårt! For sporten vår! Og til slutt, for alle kvinnelige idrettsutøvere som gjør samme jobb, samme sport som menn, men som får mindre betalt! Det at du sier likelønn er det rette gjør at jeg får lyst til å skrike og klemme dere alle sammen. Takk for at du tok dette steget for oss. For å være rettferdig og hjelpe oss å forfølge drømmene våre. For å lage dem! Joachim Walltin, president i Oslo Herrefotballforbund, kommenterte avtalen fra sitt ståsted: «Norge er et land hvor likestilling er veldig viktig, så jeg tror det er bra for landet vårt og for idretten. I Danmark pågår fortsatt forhandlinger og i USA har situasjonen blitt bedre, men vi kan være det eneste landet der likebehandling er sikret.» Og igjen: «Det vil helt sikkert utgjøre en forskjell for jenter. Litt jobbe, studere og leke fotball. Så det er vanskelig å forbedre situasjonen. For dem er følelsen av å bli virkelig respektert veldig viktig.»
I Danmark er det imidlertid forhandlinger i gang, som Walltin sier, men i mellomtiden har denne saken skapt en del problemer: en vennskapskamp for kvinner mot Nederland ble avlyst etter en heftig diskusjon om ulik lønn sammenlignet med menns. Og kvinnelige fotballspillere «slåss» også i USA. Den kjente mesteren av det amerikanske landslaget, Hope Solo, kommenterte på Twitter artiklene om den norske vendingen: «Likestilling er mulig, etisk, legitim, og det er den rette tingen å gjøre». Hope Solo og 4 andre mestere talte til Federal Equal Opportunity Commission i 2016. Protesten ga da opphav til en avtale mellom amerikanske forbund, som gir kvinnelige fotballspillere grunnlønnsøkninger og «bonuser» for seire, samt økt økonomisk støtte ved graviditet. Men gapet i forhold til lønnen til mannlige kolleger holdt seg stort sett. Den norske vendingen kan nå endre noe også i Washington. Bedre sent enn aldri.
