Ta Norge og veiene der folk som Kristoff, Boassen Hagen eller Hushovd, noen av de største fullførerne innen moderne sykkelsport, vokste opp, legg tre ruter for å sykle like mange dager og bygg en «pro»-stilorganisasjon rundt denne ideen, dvs. for å si, med samme mekaniske assistansetjeneste som Tour de France (de gule Mavic-maskinene, for å si det sånn) og en massasjetjeneste på slutten av etappen. På dette tidspunktet samler du mer enn 200 syklister fra hele verden, og du vil ha den første utgaven av Maserati Haute Route Norway: 300 kilometer, 5000 høydemeter og en fantastisk etappe. Og vi dro dit.

Værapper er ubrukelige…

Alt dette er veldig vakkert, usedvanlig fascinerende, men det arrangørenes nettsider ikke legger vekt på, er at i disse grenseområdene er det været som er den virkelige herre over avgjørelser. Du trenger ikke å bekymre deg for å søke etter apper som viser deg strålende solskinn som dette: Å overgi deg skjebnen til en våt tur er den eneste mulige løsningen. Og dette er hva vi tenker når vi den første dagen klokken 05.30 våkner på et hotell i Stavanger og ser lave skyer utenfor vinduet og med dem bøtter med vann. Slik blir det til kvelden. Og 158 kilometer venter på oss. Ikke en dårlig tilnærming til Skandinavia fra et sykkelperspektiv. Fergen tar oss til bygda Taumarka på 40 minutter: etter et transferstopp på Jørpeland i kraftig regn, kan vi reise. Sør-Norge har fjell som gjør vondt, de er våte og krevende, vegger er ikke alltid utstyrt med hårnålssvinger, og av den grunn er det stigninger som trenger inn i musklene og setter spor. Du sykler gjennom Rogaland-regionen, kjent for et århundre siden for bevaring av fisk som sysselsatte mer enn 5000 mennesker og for søksmålet anlagt av engelskmennene for patent på boks med sardiner: «I dag flyttet produksjonen til Polen fordi «den innsetting av sardinene. Fyllingen av boksene må gjøres for hånd, og det er der kostnadene er lavere», forklarer Piers Crocker, direktør ved Norsk Industrimuseum hermetikk.

Kyr og sauer

Og mens vi tråkker, oppdager vi et område som består av store beitemarker som deler kyrne og sauene likt: førstnevnte er disiplinerte, sistnevnte befinner seg noen ganger ved siden av veien, og oppmuntrer oss absolutt ikke mens vi sliter på syklene. . Etter noen kilometer sprer gruppen seg og grupper av homogene syklister dannes naturlig, om ikke etter kjønn eller alder, i hvert fall etter evne til å tråkke. I vår «lille gruppe» (et navn som nå er raffinert og assimilert til internasjonal sykling) er det rundt ti engelskmenn, tyskere og til og med en brasilianer. Det er en liten dame fra nord i Skottland: «Det er litt som hjemme…» smiler hun og går for å ta et bilde foran, mens hun venter på at den første forfriskningen skal komme. Noen stopper, andre fortsetter og en pitstop er nødvendig, kulda brenner energi. Vi er 50 kilometer unna og vi kan smake på Heia-stigningen som fra fjorden fører til en høyde på 280 meter, men det er ikke Coppi-toppen på etappen, for for det må vi vente til kilometer 95 og «angripe» veien til Krågåsen som når 320 meter over havet. Høyde kan være misvisende, men høydeendringer er det ikke: Når Garmin på styret viser tosifrede prosenter, slutter vi å spøke.

Du tråkker når du tenker på den varme dusjen

I mellomtiden renner elver av vann gjennom tærne våre som ikke engang skotrekk kan stoppe. Oppgivelsen er total og vi forlater oss selv til glimt av et månepanorama hvor trehusene farget med lilla rødt forteller om en harmoni som vikingenes arvinger fant i sameksistens med en natur som byr på svært få soldager. Du sykler og tenker på den varme dusjen, en tallerken med varm laks og en øl som nyter dagens historier. På kvelden går vi videre til prisutdelingen for etappevinnerne, etterfulgt av orienteringen for andre etappe: «I morgen som i dag, la oss si usikkert vær…» begynner løpslederen, og lokalet bryter ut i latterkollektiv . . Bare en nordmann kunne definere åtte timer med regn som dårlig vær.

Fergen slipper oss av ved foten av Lysenbotn

Men det mest bekymringsfulle er ikke Pluvial Jupiter, men morgendagens første oppstigning. Faktisk, denne andre morgenen av Haute Route, slipper fergen oss ved bunnen av Lysenbotn, en spektakulær fjord på mer enn 30 kilometer, dominert av den berømte Preikestolen som vi imidlertid ikke kan se på grunn av skyene. som holder oss med selskap og ikke bryr seg, de vil dra. Vi drar og etter en kilometer begynner stigningen til Stølsdalen som, for å beskrive det, bare krever tre tall: en lengde på i underkant av 10 kilometer fra havet til en høyde på 896 meter, og du trenger bare ikke en kalkulator for å forstå at dette er et gjennomsnitt på 10 % helning. På flyet som returnerer til Italia, bekrefter en norsk ingeniør som bor i Singapore at det er gymsal for alle utholdenhetsidretter i regionen: «Langrennsløperne kommer hit med rulleski, ultraløperne, men også skatere med sykler og åpenbart landevei. sykler og terrengsyklister.»

Lite biltrafikk

Lite biltrafikk, perfekt asfalt som vi ikke har sett på mange år og en konstant stigning: de ideelle ingrediensene for en kvalitetstrening. Når vi når «toppen», står vi overfor et platå laget av kontinuerlige stigninger og nedstigninger mellom forblåste innsjøer og steiner dekket av grønn mose og steinmenn. Selfiene våre ser ut som en krysning mellom kulissene til Games of Thrones og Jorgen Moes eventyr, med et troll i midten. Vi går langs fjorden og forstår at i dag er det lørdag: friluftshelgen starter for nordmenn som forlater byene med pickuper fulle av telt, soveposer og noen kanoer på taket. I «den lille gruppen» har vi i dag det engelske ekteparet Alice og Louise: «Vi bor i London men tydeligvis sykler vi utenfor byen, på landsbygda». Alice har bandasjer på albuen og kneet fordi hun i går falt på en kurve full av våte løv, noe som også fikk en av organisasjonens motorsykler til å skli. Vi endrer breddegrad, men fallgruvene ved landeveissykling er alltid de samme. Og den tredje dagen kommer, den for tidkjøringen: trettiåtte kilometer ville vært en distanse å drikke på en gang, hvis ikke arrangørene hadde bestemt seg for å fylle banen med vegger av belgisk minne. To av disse stigningene er 20 % rene! Du samler dine siste krefter og hvert 20. sekund starter du selv, som de profesjonelle temporittene.

«Eh eh»

Det er søndag morgen, og ved foten av den siste bakken dukker et par blonde barn fortsatt i pyjamasen ut fra terrassen til et hus og oppmuntrer oss med den klassiske «heia heia», vår go, go, come on. I lårene kjenner vi bare elektriske støt, og leggene ser ut til å ville eksplodere når som helst. Målgang ligger på Ullandhaugbakken, her dominerer et stort tårn og dens rødhvite antenne i landskapet. Å nå det var som å bestige Stelvio. På toppen målstreken og de siste fotografiske bildene av en ekspedisjon i Norge som introduserte oss for høstsykling i begynnelsen av august, men som formidlet en spesiell varme.