De siste to ukene har jeg fulgt nøye med på værmeldingen. Med de siste stormene og høye temperaturene innså jeg at når kulden kom tilbake, kunne vi finne veldig interessante forhold i fjellet. De neste dagene ble for det meste brukt hjemme, med fokus på leksene mine og drømmer om linjene jeg tidligere hadde observert. Kaldere temperaturer kom endelig og det begynte umiddelbart å danne seg is overalt. Kort tid etter fikk jeg melding fra en venn, lokal klatrer Kristian Vindvik. Han sendte meg et bilde av en bratt islinje som så ut til å være i perfekt stand. Det ene førte til det andre, og noen dager senere fant vi oss klare til å prøve. Så vidt vi visste hadde islinja kun sett en eller kanskje to (?) tidligere oppstigninger. Men da vi beveget oss lenger inn i dalen, ble vår oppmerksomhet trukket mot en annen vegg med bratte isformasjoner. Nysgjerrigheten vår vokste og vi bestemte oss umiddelbart for å endre planene våre.
En funksjon som først fanget vår oppmerksomhet var en nedsenket dihedral med enorme frynser. På avstand var det veldig vanskelig å forstå hva som var skjult inni og utgangen så sprø og overhengende ut. Usikkerheten vokste etter hvert som vi kom nærmere linjen, og lurte på om det ville være is på baksiden, eller sprekker for å beskytte oss? Før vi var like under linjen kunne vi ikke si om selv de første meterne var klatrebare. Å se opp var som å se på en åpen kjeve, full av skarpe tenner, skremmende og vakker på samme tid. Men ved nærmere ettersyn så det ut til at det var en passasje, og fra basen kunne vi visualisere en linje. Tynne islag ga tilgang til hoveddihedralsystemet, som så ut til å tilby solid is akter. Første omgang så gjennomførbar ut, men øvre halvdel forble et stort spørsmålstegn. Men entusiasmen og forventningene økte enormt da vi skjønte at over oss kunne vi finne noe virkelig bra.
Den første banen var jevn og bød på en rekke blandede triks, med knelåser, splitter og tynn is. Klatringen var aldri anstrengende, men hadde noen vanskelige og dårlig beskyttede partier. Etter nesten 60 meter klarte vi å finne en halvopphengt sikring ved foten av dihedralen.
Det neste terrenget virket enda villere, og begynte med en travers over hengende gardiner og et tynt lag med is. Heldigvis var temperaturene perfekte og isen solid. Å komme ut av mørket i dihedralen, slippe ut enorme frynser og se dem bryte seg løs i noen sekunder før de brøt under meg var rett og slett minneverdig. Til slutt gjorde noen mer krevende bevegelser på overhengene det lettere å komme til isen og antyde veien til enden av dihedralen. Senere, da Kristian ble med meg på sikringen, kunne vi ikke annet enn å smile over hvor bra klatringen så langt hadde vært.
De to siste banene bød på lett is etterfulgt av noen hundre fot med snøgesimser og gresskledde ramper til toppen. Når natten falt på, gikk vi ned den andre siden av fjellet med hodelykter, rappellering etterfulgt av å skli ned en snødekt korridor.
Komplett pakke på norsk betyr dette «hele pakka» og ble inspirert av navnet på burgermenyen vi bestilte senere samme kveld. Foruten å være en deilig middag, synes vi navnet treffer gaten ganske godt. Dette er en av de beste nye vinterrutene jeg noen gang har klatret.
Totalt er linjen ca 400 m, hvorav de første 200 m tilbyr tekniske stigninger med vanskeligheter opp til M5, WI6, R. Ruten ble klatret på sikt, uten å etterlate noe utstyr på veggen.
av Joda Dolmans
