Infightingen innad i de ulike norske landslagene har nådd så store proporsjoner at det kan teste hele systemet. Naturligvis har Norges Skiforbund (NSF) opplevd dette før ved andre anledninger og det er nærmest fysiologisk at det kan oppstå konflikter i et miljø hvor interesser og personligheter er motstridende.

Likevel er dybden og intensiteten i krisene norsk skisport nå står overfor, annerledes enn noe den har opplevd tidligere. Problemene kommer fra så mange kanter – og er så komplekse – at norske medier tar utgangspunkt i VGå stille oss selv et grunnleggende spørsmål: «Er et samlet skiforbund den beste måten å møte morgendagens utfordringer?»

Det norske fotballforbundet har hatt konflikter med Northug og Kristoffersen tidligere, og Marit Bjørgen og Therese Johaug avslørte også nylig tidligere økonomiske tvister. Men så langt har NSF klart å gå seirende ut på noen måter, også hjulpet av en verdifull ressurs den har i kampen mot idrettsutøvere: kontroll over den internasjonale lisensen fra det internasjonale skiforbundet (FIS), nødvendig for å konkurrere i utlandet, forbundet har stort sett vært vellykket så langt «makt» de store navnene forblir i rekkene.

Men nå, når en gruppe idrettsutøvere velger å starte en juridisk kamp mot sitt forbund, kan det være på tide at ledere tenker seg nøye om.

Spørsmålet dreier seg blant annet om hvem som eier bilderettighetene og hvordan verdien skal kontrolleres og fordeles. I dette tilfellet langrennsmesteren Johannes Høsflot Klæbo, som sa nei til landslaget, sto ved siden av alpinløperne. Representert av idrettsadvokat Pal Klevenangriper forbundet, og nekter å signere en avtale med landslaget før sesongen.

Konflikten mellom de forskjellige sektorene i organisasjonen virker enda dypere, spesielt mellom de skihopping og ledelse av NSF. Den økonomiske virkelighetsoppfatningen er forskjellig avhengig av hvem som faktisk bidrar til hva.

Hvis du så legger til saken et tilfelle av oppsigelseklimautfordringer og et underskudd på flere millioner dollar, er det ikke vanskelig å se hvordan ledelsen har blitt fryktelig kompleks.

Det er derfor legitimt å lure på om så mange grener, av så ulik karakter, nødvendigvis fortsatt må slå seg sammen til en enkelt organisasjon eller om ikke tiden er inne for å tenke nytt om en ny, fremtidsrettet føderasjon, der individuelle enheter vil ha mer autonomi og der sentrale ledere har mindre innflytelse over de forskjellige grenene, slik Klaebo selv hadde antydet tidligere.