Jeg reiser til Norge hvor det er verdens beste sosiale beskyttelse, politiet skyter to ganger i året, men nå står alt på spill fordi sentrumshøyre styrer

Siden OSLO, Henry Baldin

Vikingenes og barbarenes Norge beskyttet av tordenguden Thor de angrep og plyndret halve Europa over havet; Kong Haralds Norge de nådeløse og de hundre år gamle krigene med Sverige og Danmark: ingenting lenger unna, ikke bare i tid, enn det Norge vi nå er vant til å kjenne. Langt unna terrorens historier og mytologier har Norge i dag auraen av et land med rettigheter og sosial beskyttelse: men alt dette kan sakte endre seg.

De 55 000 dollar i året (nesten det dobbelte av Italia) setter nordmenn på tredjeplass i verden når det gjelder inntekt per innbygger, mens arbeidsledigheten holder seg på 4,1 % til tross for den nylige priskollapsen på olje som landet er en stor eksportør av. Norge – som ikke er en del av EU etter viljen til innbyggerne som to ganger har uttrykt sin mening om mulig medlemskap – har knapt følt krisen og har, i motsetning til andre land, ikke redusert sine sosiale utgifter. Ryktet om en sterk sosial stat som er i stand til å beskytte de svakeste gruppene er nå ordspråklig, og beskyttelse forbeholdt kvinner og mødre har nylig fått godkjenning av Redd Barna som definerte Norge som det beste landet i verden for å bli mor.

Men det som er mindre kjent, men enda mer overraskende, er sikkerhetspolitikken. Det ville være nok å gå gjennom de grønne og elegante gatene i hovedstaden Oslo for å innse det: ingen politisirener, mer enn diskret tilstedeværelse av politiet, palasset til monarken Harald V kun beskyttet av et halvt dusin vakter. som har mer og mer koreografi. Selv rundt omkretsen av Oppbevaring – i det norske enkammerparlamentet – er det ikke spor av spesielle fredninger, og forstedene fremstår like rolige som sentrum. Dataene knyttet til kriminalitet og politistyrkenes inngripen forsegler gyldigheten av inntrykkene: Det er nok å tenke på at politiet i 2014 i hele det skandinaviske landet avfyrte bare to skudd, uten å skade noen, kilden til innenriksdepartementet. I tillegg gir de varierte kriminaldataene Norge komforten av å være et av de roligste landene i Europa.

Prikken over i-en er representert av straffe- og forvaringssystemet som også er rost av Amnesty International: alternative forvaringstiltak til fengsel, straffer i gjennomsnitt kortere enn i resten av Europa og en misunnelsesverdig kapasitet til å «reintegrere» de fordømte i et normalt liv. Den ukentlige Internasjonal For noen måneder siden nevnte han eksemplet med Bastoy fengsel. Fengsel i anførselstegn, gitt at det verken har celler eller gitter: det har en tilbakefallsprosent på 16 %, noe som er ganske lavt sammenlignet med gjennomsnittet av italienske fengsler som er rundt mer enn 70 %. En modell, den fra det norske fengselet, som kan betraktes som tvilsom: verden stilte faktisk spørsmålstegn ved seg selv da den fikk vite at Anders Breivik, den høyreekstreme terroristen som drepte 77 mennesker i 2011, selv om den ble anerkjent som «sunn» i sinnet og fant skyldig på alle punkter, ble han dømt til 21 års fengsel, som kan fornyes i fem år dersom han fortsatt ble ansett som sosialt farlig ved slutten av straffen. Breivik har dessuten aldri vist det minste tegn på omvendelse. For den norske straffeanstalten er tjueen år maksimumsstraffen, da landet har avskaffet livsvarig fengsel i rettssystemet.

Men ting kan begynne å endre seg. I 2013, etter stortingsvalget, ble det dannet en sentrum-høyre-koalisjon – ledet av den konservative lederen Erna Solberg – som etterfulgte den forrige Ap-regjeringen. Spesielt de siste månedene har de konservative, i tillegg til å ha åpnet muligheten for privat initiativ ved siden av offentlig initiativ på områdene helse og utdanning, trykket på sikkerhetsknappen. En nylig vedtatt lov forbyr å be om almisse i byer, med straffer på inntil tre måneders fengsel: «Der det er tiggere, er det angrep og lommetyverier», sa han.Solberg forklarte. Videre vurderes muligheten for å utstyre politiet med skytevåpen, som foreløpig kun kan brukes i enkelte tilfeller.

Men på flyktningfronten, under press fra opinionen, signerte Solberg en protokoll som forplikter Norge til å ta imot 8000 syriske flyktninger på tre år, og økte bevilgninger til humanitær krisehåndtering i Syria. Men det mangler ikke på misnøye innad i regjeringslaget, som er tvunget til å regne med ekstern støtte fra sentristene, mer tilbøyelig til å ønske velkommen enn Solbergs parti (som også var Breiviks parti i barndommen) som selv i I månedene før opp til avstemningen, for to år siden slo landet fremmedfiendtlige trommer ved å love under valgkampen ingen toleranse overfor innvandrere som utgjør rundt 10 % av Norges befolkning og er godt integrert i samfunnsstrukturen.

Noen medlemmer av flertallet krever daglig en tøffere politikk overfor migranter, og deres krav – selv om de er balansert i den delikate balansen til det skjøre flertallet – forblir ikke fullstendig ignorert: bevist av den svimlende økningen i tvangsutvisninger av det nasjonale territoriet. territorium, bekreftet av innenriksdepartementet, og den svake nedgangen i prosentandelen av antall søknader om politisk asyl som ble akseptert.

For ikke å snakke om dramatikken med overbefolkning i mottak spredt over hele området, som er under umenneskelige forhold, ifølge regjeringsteamet. Likevel er hovedkvarteret i Oslo Flyktninghjelpen, siden 1946, den viktigste flyktningforsvarsinstitusjonen i verden; Men i Oslo, foran Nobels fredsprisvinnermuseum, er det et gigantisk veggmaleri som viser bildet av et skip fullt av redde flyktninger. Vikingene og barbarene er nå en del av historiebøkene, men også denne nordiske tradisjonen for rettigheter og sivilisasjon risikerer gradvis å bli arkivert på samme måte.