Natur: Norge «på veien» på øyene der snøen og nordlyset viser seg

Hvite postkortlandskap prikket med røde hus; grønne gardiner på himmelen i det nesten arktiske mørket. I Lofoten og Vesterålen, ulendte land der kulden mykes opp av Golfstrømmen, er vinteren ekte vinter. Befolket av reinsdyr, stoiske hester, hvaler og torsk som om det skulle regne…

Hvit, overalt. Men uten overskudd. Snø kommer på senhøsten, lett men jevn, som det skotske duskregnene som gir en levende grønn farge til denne våte delen av verden. Bortsett fra at det er snø her. Melete, frossen eller myk, den dekker alt. En perfekt vinter, som varer til februar. Så, i mars-april, bryter det hvite opp her og der, og lar den brune jorden komme frem. Vi husker ikke lenger disse magiske vintrene, som ligner på julekort. Så en tur til disse regionene er knyttet til minner. Direkte barndomsminner for de som er gamle nok til å huske det rolige Italia med snøfall (og duskregn) til akkurat rett tid. Minner om bestemors historier for de som ikke er gamle nok.

Det er nord i Norge, utenfor polarsirkelen, Europa er delt inn i øyer og holmer. Land av reinsdyr og legender, befolket av alver og troll. Selvfølgelig må du være nostalgisk for at det iskalde hvite velger å komme til disse regionene i stedet for å jage karibiske soler og varme strender. Det er kaldt her, selv om det er noe dempet av Golfstrømmen. Men det er denne kulden som rødmer kinnene og stimulerer vitale reaksjoner. Den nordiske våren som inneholder vinterens magi den starter nede, i Oslos hager som ser ut som bittesmå Central Parks fylt med mennesker som ligger på plenene under en blek sol og på Bergens torg og kafeer, med en litt parisisk atmosfære. Likevel, tusen og seks hundre kilometer høyere, stillhet og imponerende natur. Kvelder: en liten flyplass, innbyggerne i et distrikt i Los Angeles, et hotell, en åpen plass der det å finne bilen i snøen er en skattejakt. Fire pigghjul og en vei. Dette er E10, Lofast, en lang og isete løype, med spektakulære broer og tunneler, som vandrer gjennom et kollapset landskap som denne asfaltslangen holder sammen, og gjør det til et land.. Tre hundre kilometer for å komme til Å (uttales «o»), en landsby helt sør i Lofoten. To hundre, avvikende på Rv85 og fortsetter på Fv 82, for Andenes, nordspissen av øyene Vesterålen.

Det er en reise på veienenslig, peker mot vest. Hvor er alle sammen? Det er sjeldne biler, få lastebiler, annonsert av en sky av snø akkurat som bilene i det ville vesten av støv, som forsvinner i en hvit gnist. Mil og miles, stille og fortryllet, noen korte snøstormer med vinden som blåser iskorn i ansiktet ditt. Et uunngåelig stoppested på øya HinnoyaInga Sami Siidaen bygd av lappsamiske hvor de viser tradisjonene, klærne og teltene laget av reinsdyrskinn i likhet med typer Indianere. I noen innhegninger er det faktisk noen få reinsdyr, bare slik at barna kan klappe dem. Faktisk Vi ser dem overalt, reinsdyr, løpende i flokk eller alene, stoppe for å grave med trynet i snøen på jakt etter noen smakfulle lav å beite på. De er ikke ville, de tilhører alltid noen. De lever fritt som bisonen i de store parkene i Dakota (som tilhører regjeringen); hvert år blir de rundet opp (som bison) og administrert av de forskjellige eierne. Uten gjerder. Ikke som alle andre Polarparken fra Bardu, 70 kilometer øst for Evenes. En 110 hektar stor dyrepark, med skog og lysninger der ulv, bjørn, fjellrev og gaupe lever. Og elg, jerv og moskus. De har mat og omsorg: de trenger ikke kjempe for å overleve. Det er imidlertid et nettverk som dekker omtrent 110 hektar. Det er ingen glade øyne bak skjortene. Og folk tar suvenirbilder med disse triste øynene…

En isete bane å kjøre uten hastverk, for grensene på E10 er forbeholdt bysentra, politiet tuller ikke og de fire piggdekkene sørger for sikkerhet, men opp til et visst punkt. Og så, den ene etter den andre, er det glimt av landskapet å se på, å «røre»: en frossen innsjø med to gjess på skøyter, en fjord der fjellene speiler seg, en landsby med fire røde hus, svarte hester som de bærer. De bryr seg ikke om stormen og deres mørke kåper i det hvite av den virvlende snøen tvinger deg til å stoppe opp og ta et bilde.

Og det skjer Andenes, balkong over det mørke Norskehavet i lukten av Barentsfarvannet, som allerede er Polhavet. Det er lengst nord på øya Andøya, en av de fem største i skjærgården, knyttet sammen av spektakulære broer. Dette er hvalenes by, Andenes. Lever av hval. Og torsk, selvfølgelig. Fisket, halshugget og hengt på store tørkestativ i tre for å tørke i den tørre vindenblir stokkfisk, «pinnefisk». Hvilken er det fiskebestand, «lagringsfisk», som for oss, i fri oversettelse, har blitt tørrfisk. Vi ser overalt millioner av torsk som er bestemt til å havne på tallerkenen med polentaen. De er en del av landskapet. Du kan til og med lukte dem: de avgir en lukt så sterk at den trenger inn i bilen selv med vinduene lukket. Men for å se på hvalene går vi om bord i røde stålbåter, med en bartsjert kaptein og ansiktet til en norsk kaptein ved roret. Vi må ta til havet, dette havet som er skremmende bare for å se på det, selv om det ikke er for sint. Og dette er ofte tilfelle. Faktisk kan du ikke alltid gå dit for å se hval. Tropper av japanske, amerikanske og italienske turister slår leir ute og venter på det rette øyeblikket. I løpet av denne tiden besøker de museum og de vandrer i den stille byen, blant lave betongbygninger. Gjennom vinduene observerer de familielivet som foregår der inne. Gardiner brukes ikke her… Noen ganger blir de overrasket av nordlyset, der, midt i bygningene. Drapert på himmelen er dette enorme grønne «teltet» ikke et syn som er reservert for de som vandrer i skogen eller søker tilflukt i de svært isolerte røde husene, godt utenfor boligområdene. Den kan også beundres her, i en slags urban versjon. Og det har en merkelig effekt. HARAndøya Space Center de publiserer bulletiner om graden av sannsynlighet for at fenomenet vil inntreffe (sesongen strekker seg fra slutten av september til slutten av mars); i mellomtiden kl Aurora romskipdu kan leve en «rom»-opplevelse, en reise «inne» i nordlyset. Så, med litt flaks, gir endelig havet etter. Så la de røde båtene seil mot sjøen og til dette punktet et møte med spermhval er garantert: i den forstand at hvis de ikke var synlige, hval safari den neste er foreslått av huset. De vet at turen vil bli en suksess. Så lenge det er blekksprut, i den mørke bunnen, kommer spermhvalene. Og hvis du ikke ser vannstrålen deres i horisonten, vent. De gikk ned for å spise, men vil komme opp for å få litt frisk luft til en halvtimes dykking. De forsvinner og gir skuespillet som alle er der for: de enorme kroppene som buer seg smidig for å synke og til slutt halene. Ah, køene… Noen sekunder og det er over.

Mot sør ligger Lofoten dette er Norges andre smuler. Flere broer og en vei som ser ut som en bobbane, men uten voll. Den slynger seg langs den forrevne kysten, passerer innsjøer, fjorder, fjell og glir langs torvsletter og myrer. Det går ned til Svolværen nesten normal by, sammenlignet med det uvirkelige landskapet på Andenes. Folk i gatene, biler og til og med parkeringsproblemer. Det er en stor havn, en fiskebestand «fabrikk» og turistbåter som tar torskefiske inn i fjorden. utmattet av migrasjon over Beringstredet. De vil komme for å avle, her og alltid, uansett hva det koster. Vent på dem og kast liner og garn. Innbyggerne har alltid levd på den. De liker det også Eagles, som kaster seg hodestups i havet, den ene etter den andre, og drar med en fisk i klørne. En hverdagsscene: i det skotske høylandet beiter sauer i grønne områder; her jakter ørnene i det dype blå.

Det gjenstår bare å gå til Å (som med Y i Frankrike har rekorden for det korteste toponymet i verden), for også å se tørrfiskmuseet. Du kan ikke gå lenger enn det. Ikke med bil, i hvert fall. Og så kommer våren og snøen tar slutt.

INFO

www.visitnorway.it/dove-andare/norvegia-settentrionale/le-isole-lofoten

www.lofoten.info/en

www.visitnorway.it/dove-andare/norvegia-settentrionale/vesteralen

http://visitvesteralen.com/fr

lyon

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *