Sverige, Danmark Og Norge de er perfekte kandidater for å gjennomføre en komparativ studie av ulike migrasjonspolitikker. Faktisk er de tre skandinaviske statene like når det gjelder økonomisk velvære.

Men hvis vi analyserer synet på temaet migranter, kan vi finne ulike forskjeller historisk.

Spesielt Danmark og Sverige er i hver sin ende, med danskene som har et restriktivt syn, mens svenskene historisk sett er mer permissive, selv om ting ser ut til å endre seg for dem i det siste. Norge befinner seg til slutt midt i denne kontroversen, med et obligatorisk introduksjonsprogram og en relativt «enkel» språk- og kunnskapsprøve for naturalisering.

Tall

De skandinaviske landene, på europeisk nivå, vises systematisk blant de de første plassene når det gjelder antall flyktninger. Spesielt Sverige, ifølge dataene UNHCR Med henvisning til 2016 er det det første landet i Europa for antall flyktninger per tusen innbyggere. Med 23 flyktninger per tusen innbyggere er det klart det første landet, langt foran Malta som kommer på andreplass med 11 flyktninger. Til slutt er det tredje europeiske landet når det gjelder antall flyktninger per tusen innbyggere, Norge, mens det mer konservative Danmark ligger på niendeplass bak land som Holland, Tyskland, Sveits og Kypros.

Den svenske saken

Der Sverige i flere år har det vært, innenfor EU, en av nøkkelstatene når det gjelder integrering. I 2015 var det faktisk EU-medlemsstaten med den høyeste naturaliseringsraten (6,7 erverv per 100 bosatte utlendinger) og fremfor alt med det høyeste antallet flyktninger per tusen innbyggere (23,4 flyktninger per tusen innbyggere, på andreplass). er Malta med 18,3, på tredjeplass er Norge med 11,4 mens Italia har 2,4, ifølge UNHCR-data som refererer til 2016).

Den svenske saken er imidlertid emblematisk for måten migrasjonsstrømmene mot Europa. På 1990-tallet (1990 til 1994) kom rundt 100 000 flyktninger til Sverige, hovedsakelig fratidligere Jugoslavia. Denne perioden markerer også den første implementeringen av svensk migrasjonspolitikk. Historisk sett har faktisk Sverige opplevd tre forskjellige faser som vi utforsket i detalj for noen uker siden. Det aspektet som tiltrekker seg mest oppmerksomhet, når man prøver å gjøre en komparativ analyse med andre skandinaviske land, er politikkendringen som skjedde i 2016. Faktisk har den svenske regjeringen siden 2016 innført en midlertidig tillatelse i 3 år. (hvorav den reduseres til 13 måneder for personer som nyter godt av subsidiær flyktningstatus), og begrenser også familiegjenforening.

Denne loven burde vært i kraft til 2018, en tvingende betingelse gitt resultatet av nylige politiske valg. Resultatet av denne mer restriktive politikken var derfor et drastisk fall i asylsøknader, som falt fra 162 tusen i 2015 til 28 tusen i 2016.

En situasjon som også ser den politiske fremgangen til høyreekstremepartiet som oppnådde 17,6 % av stemmene ved forrige valg.

Den danske saken

I likhet med andre skandinaviske land Danmark historisk sett regnes det som et sted hvor livskvaliteten er høy og trivsel er en modell å følge som modell. Disse egenskapene ser imidlertid ikke ut til å gjelde dem som migrerer eller søker tilflukt i Danmark. Faktisk, tidlig i mars, godkjente den danske regjeringen et sett med lover som tar sikte på å regulere livene til folk som bor i landet. «ghettoer» spredt over 25 forskjellige regioner i landet. Disse stedene er hovedsakelig bebodd av innvandrere, for det meste muslimer.

Som han gjorde rapporterte New York Timesloven bestemmer at barn fra disse «gettoene» blir separert fra moren etter ett år 25 timer i uken, hvor de får obligatorisk opplæring i «danske verdier». En tvungen måte å lære barn den danske statens konstitusjonelle prinsipper, kulturen, språket og deres respektive tradisjoner. Danske statsborgere står også fritt til å melde sine førskolebarn på disse «treningskursene». Men det faktum at barn i «ghettoene» ikke deltar i utdanning vil føre til at sosiale ytelser avbrytes, noe som for eksempel betyr umuligheten av å bruke det nasjonale helsesystemet.

Den danske regjeringen har derfor rettet oppmerksomheten mot urbane nabolag med høyest konsentrasjon av innvandrere. I januar 2018 var han direkte dansk statsminister Lars Løkke Rasmussenhar snakke om dette politiske vendepunktetbeskriver «gettoer» som steder hvor: «barn vokser opp i et miljø der det ikke er normalt for foreldre å gå på jobb» […]. Der unge mennesker blir tvunget til å gifte seg med noen de ikke elsker og kvinner anses som mindre viktige enn menn. […] Steder hvor folk ikke tar ansvar, ikke deltar, ikke utnytter mulighetene vi har i Danmark, men holder seg utenfor fellesskapet. »

I tillegg til dette direktivet, skjerper settet med nye regler også straffene for forbrytelser begått i noen av disse 25 områdene. Loven ble også avvist, det samme var forslaget fra det høyreekstreme Dansk Folkeparti, som hadde foreslått å forby «ghetto»-barn å forlate huset etter klokken 20.00.

Rasmussen ga til slutt skylden for «tiår med slapp innvandringspolitikk».

I Danmark antall innvandrere er 5 promille innbyggere, og takket være en lov godkjent i januar 2016 må de som ankommer det skandinaviske landet legge igjen varer verdt mer enn 1300 euro, å bidra til deres vedlikeholdskostnader og de byråkratiske kostnadene knyttet til asylsøknaden.

Til slutt, med et innlegg på Facebook, den danske immigrasjonsministeren Inger Stojberg, han gjentok at Danmark «fortsatt sliter med å sikre at de som har ankommet er en del av det normale danske dagliglivet», og det er grunnen til at han mener landet ikke bør respektere sin «kvote» av migranter som er bestemt av «EU».

Den norske saken

I Norge, fra 2013 til i dag, har sentrum-høyre alltid styrt, og bekreftet suksessen selv ved det siste valget i september i fjor. Han er regjeringens leder Erna Solbergleder av Høyre og norsk statsminister siden 2013. Alliert med det mer moderate Høyre er det imidlertid Fremskrittspartiet, en politisk gruppe som inkluderer noen representanter som ofte blir anklaget for fremmedfrykt. For bare noen måneder siden ble historien om Per Sandberg, norsk fiskeriminister og representant for Fremskrittspartiet, tvunget til å gå av etter å ha blitt tatt på reise i Iran sammen med Bahareh Letnes, tidligere frk. Iran som han, etter hans egen innrømmelse, hadde forelsket seg i.

Norge, som ikke-EU-medlemsland, er et unntak når det gjelder politisk asyl.

Landet er historisk sett ikke ansett som en migrasjonsutsatt stat. Fram til 1960 faktisk, som rapportert studere fra Universitetet i Oslo har det ikke vært nevneverdig migrasjonsstrøm til Norge, selv om landet har undertegnet både FNs menneskerettighetserklæring (1948) og flyktningkonvensjonen (1951). De første betydelige migrasjonsstrømmene begynte å dukke opp på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Dette skjedde i forbindelse med en bredere europeisk trend med økt «arbeidskraft»-migrasjon, både i Europa og fra utenfor Europa. Denne bølgen brakte folk egnet for lavt kvalifisert arbeidskraft hovedsakelig fra Marokko, Tyrkia, Pakistan og Jugoslavia.

Som vi allerede la merke til med Sverige, var det også en i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. betydelig migrasjon av mennesker (rundt 13 000) fra det tidligere Jugoslavia som har fått oppholdsrett. Selv i Norge har det de siste ti årene økt søknader om politisk asyl fra migranter, først hovedsakelig fra Afghanistan og Irak, og siden, siden 2014, fra Syria. I utgangspunktet svarte Norge på denne flyktningkrisen på en mer «åpen» måte, inntil Ap, Høyre og Fremskrittspartiet i 2015 ble enige om å suspendere Schengen-avtalen.

Norge i dag (UNHCR-data som refererer til 2016) er det tredje europeiske landet når det gjelder antall flyktninger per tusen innbyggere til tross for politikkendringen. Faktisk ble den største reverseringen av trenden registrert i 2016, da søknader om politisk asyl (som en første søknad) var 3 485, et tall som er mye lavere enn 31 110 året før.

De siste årenes restriktive politikk har imidlertid ikke vært uten kritikk. Faktisk ble det tidlig i 2018 fremmet et forslag, som deretter ble forkastet, og ba den norske regjeringen om å blokkere hjemsendelser av afghanske asylsøkere. Faktisk, ifølge en Amnesty International-rapport, «repatrierer Norge flere afghanere enn noe annet europeisk land. Ifølge Kabul-myndighetene kom 32 prosent (97 av 304) av afghanerne som ble repatriert i de fire første månedene av 2017 fra Norge. »

Tall som ifølge NGO skaper bekymring, fordi Afghanistan fortsatt er et farlig land. «I følge FNs bistandsmisjon i Afghanistan (UNAMA) – indikerer et notat fra Amnesty International – 11 418 mennesker ble drept eller skadet i 2016. Bare i løpet av de første seks månedene av 2017 var det 5 423 sivile ofre dokumentert av Unama.

Den skandinaviske modellen for integrasjon det kan ikke sees fra bare én side. Som vi har bemerket er det imidlertid noen likheter, både lovmessig og politisk. Ytre høyre har sett en økning i makt de siste årene, og det er vanskelig å ikke bli ledsaget av økende bekymring for migrasjon. Enten det er i de mer ettergivende landene Sverige, Danmark eller Norge, har migrasjonspolitikken strammet inn de siste årene, et tegn på at fraværet av en sterk og delt europeisk politikk på disse spørsmålene risikerer å resultere i en økning i nasjonalistisk stemning.