’22. juli», norsk 11. september av Paul Greengrass

Filmen om Utøya-massakren fokuserer utelukkende på dokumentarisk estetikk, uten noen gang å søke sensasjon. Fra oktober på Netflix.

Skuespillerne og forfatterne av '22. juli' på den røde løperen i Venezia 75. Foto av Karen Di Paola / ROCKETT.

Skuespillerne og forfatterne av ’22. juli» på den røde løperen i Venezia 75. Foto av Karen Di Paola / ROCKETT.

Utøya-massakren var 11. september i Norge. Den 22. juli 2011 detonerte en høyreekstrem fanatiker, Anders Behring Breivik, en bilbombe i regjeringsbygningsområdet i Oslo, og dukket deretter opp forkledd som politimann på øya der en organisert campus lå av ungdommene. seksjon i Arbeiderpartiet. Å feste. Dødstallene fra angrepene steg til 77 ofre, de fleste av dem ikke engang i tjueårene.

I 22. juli Paul Greengrass (den fra Bourne-sagaen og Kaptein Phillips med Tom Hanks) rekonstruerer angrepene fra den første halvtimen, og orienterer alt mot en dokumentarisk estetikk og uten noen gang å søke sensasjon. Iscenesettelsen er hard, nådeløs, direkte. Greengrass legger også bort den muskuløse retningen og handlingsrealismen som identifiserer ham til fordel for sannheten. Hvis det naturalistiske målet er åpenbart og forståelig, kan ikke det samme sies om valget av engelsk språk for en film som hadde blant annet strengt skandinaviske hovedpersoner.




Mens han skyter barna, roper Breivik «marxister, liberale, elitebarn». Og det er på dette ropet regissøren fokuserer, for å bringe alt (og for mye) tilbake til en europeisk, for ikke å si universell, dimensjon, der populismen livnærer seg av den økonomiske krisen, på sinne, på frykten for «andre».

Det presise manuset, skrevet av regissøren selv, dykker ned i historien om bøddelen og ofrene. I det 31. minutt blir Breivik arrestert og den spennende beskrivelsen av de dødelige angrepene gir plass til etterforskningen av etterspillet, og utvikler seg til dramaet og den personlige beretningen om en families kamp for å komme seg videre. I tillegg til rettssaken mot angriperen, fokuserer Greengrass på historien til en av karakterene hans, Viljar Hanssen, mens han står foran den smertefulle veien til bedring og lærer å leve igjen, som hele landet. Som Europa, som verden. Et budskap som, selv om det overføres på en litt flat måte, fortjener å bli hørt: «Jeg valgte Netflix som distributør», forklarte Greengrass, «fordi jeg vil at denne filmen fremfor alt skal ses av unge mennesker».

john

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *